Kava og Kiwi
Sted: Whangarei, New Zealand
Dato: 17.november 2007

Dag 504 – 523 Neiafu, Tonga 689 nm
16. september - 5. oktober

Mye vekslende vindretning og vindstyrke preget turen over til Tonga. Noen få bølger tok en snarvisitt innom cockpiten, dermed ble en god bok ganske bløt og en støvel fyltes med friskt sjøvann. En dag og en natt hadde vi totalt vindstille. Sulten på landhugg som vi var, brakte motoren oss frem mot vårt mål, men vinden kom og fylte seilene litt etter litt.

Da vi kom oss til havn var det for oss en normal søndag ettermiddag. For folket på Tonga derimot, var det mandag ettermiddag 23 timer frem i tid iforhold til våre klokker. Det har seg slik at Tonga bruker samme tidssone som Fiji, selv om Tonga offesielt ikke ligger på den rette siden av datolinjen. Dermed ble vi snytt for et helt døgn. Etter den normale innsjekkingsrunden med besøk fra toll-, helse-, og immigrasjonsmyndigheter var vi stemplet inn i kongeriket.

Neiafu ligger i øygruppen Vavau i den nordre delen av Tonga. Her finner man skjærgård med mange små øyer, holmer og sund. Meningen var at vi skulle tilbringe mange dager ute blant øyene, men været stoppet oss litt. Mye nedbør og til tider sterk vind preget dagene våre. Dermed ble det tid til gjøremål ombord, kaffebesøk hos naboseilere og småturer på land. En dag ville eg fylle litt bensin. Det viste seg å ikke bli enkelt denne dagen. Den ene stasjonen var stengt, den andre var tom for bensin og den tredje var det for langt å spasere til i varmen. Ingen hast uansett, det kom jo enda en dag siden.

En dag klarnet været opp og vi hevet ankeret med kurs for den flotte skjærgården. Vi prøvde ut tre ankersteder med herlige sandstrender og fine snorkleområder. Det bor folk på noen av øyene og det var ineteressant å se hvordan de lever under enkle kår. På et av stedene ble vi med på en skikkelig Tonga fest. Der ble det servert ”kava” som er en lokal tradisjonsdrikk. Den er laget av røttene fra en type busker. Kava ser ut og smaker som sølevann og den beruser ikke. Men drikken bedøver både lepper, tunge og deler av hodet. Man føler seg godt avslappet på en fin måte. Noen lokale spilte på gitar og rytmeinstrumenter og noen unger danset for oss. På et oppdekket langbord fikk vi servert herlig lokal mat. Maten er tilbrakt på en helt spessiell måte. Fisk, kjøtt og grønsaker er pakket inn i bananblader. Disse pakkene blir så lagt ned i glør og tildekket med blader. Her ligger maten å godgjør seg i flere timer før den blir servert. Man blir like overrasket hver gang man pakker opp en pakke for å se hva man finner seg å spise.

Eg hadde mange fine spaserturer på land både ute i øyriket og i byen Neiafu. Det er flott å se hvordan ulike mennesker lever og hvordan deres levekår er. Det er store forskjeller på fattig og rik. Husene til de fattige henger såvidt sammen og ser falleferdige ut, mens de rike har langt bedre levestandar. Det var ikke så mange hunder å se i gatene, men griser derimot finnes det mange av. Grisene springer rundt som løshunder og spiser det de kommer over. De fleste ser ut til å ha det rikitg så godt.

Valkyrien ble for første gang i mitt eierskap med på en vennlig regatta i Neiafu. Hver uke arrangeres denne regattaen og den deles inn i to klasser. En klasse for båter opp til 30 fot og en annen klasse for båter over 30 fot. Denne dagen var vinden nærmest lik null. Valkyrien var eneste båt i sin klasse mens Mostly Harmless fra Canada var den eneste i sin klasse. Vi gikk ut på samme start, men hadde ulike rutevalg. Hele ruten i regattaen var inne i selve havnebassenget. Vi hadde med oss Ingrid og Frank, fra Menja som mannskap. Vinden viste seg som regel aldri på mer enn 3 m/s, men vi hadde neste alltid sig i skuta. Det fantes kun en regel i regattaen og den var gjeldene for oss nordmenn. Vi fikk ikke lov å innta hvalkjøtt mens vi seilte, ellers kunne man gjøre som man ville. Vi vant ikke akkurat overraskende vår klasse, og premien ble to dykk med lufttank som Ingrid og Frank fikk æren av å bruke. Etter regattaen la vi Valkyrien inn på jollebrygga ved siden av puben hvor regattaen ble arrangert fra og feiert vår vinnerseilas.

Dag 524 – 543 Nukualofa, Tonga 180 nm
6. – 25. oktober

Herlig vind tok fatt i seilene våre og brakte oss hurtig ned til den sørlige delen av Tonga. Under hele ferden hadde vi en fin slør fra øst som tok seg opp etterhvert som turen tok til. Vi hadde i tankene å anløpe innløpet til revet i morgen timene, men vår hurtige seilas gjorde til at vi ankom midt på natten. Vinden lå på 12 m/s da vi tok ned seilene for å komme oss inn den smale revåpningen for motor. I kartet vårt var det oppmerket flere lykter og overrett lys, men tydeligvis var det ingen av dem som virket. Dermed brukte vi dybdekoter og ekkoldd til hjelp for å finne passasjen til innløpet. Sjøkartene på datamskinen var vi ikke sikre på om stemte med den virkelige naturen, dermed stolte vi ikke på bruken av det hjelpemiddelet. For sakte maskin gikk vi trygt gjennom revåpningen med øsende regn som følgesvenn og kom oss inn til roligere farvann mellom holmer og skjær.

Rett etter soloppgang kunne vi fortøye hekken til Valkyrien i land, mens ankeret holdt baugen ut fra moloen. Nukualofa er hovedstaden for øyriket Tonga og ligger på øya Tongatapu. Da vi var sjekket inn tok vi turen til en av de mange koselige lokalpubene. Med en god øl og et slag biljard koste vi oss godt. Det var hyggelig å komme til denne byen. Her var det mye mindre turister enn oppe i Neiafu og de lokale beboerene virket mer gjestfrie.

Det var ca. 3 km å spasere fra båthavna og inn til sentrum på en promenade ved sjøen. Langs vegen sitter folk og selger frukt, grønsaker og ulike grillretter til en billig penge. I sentrum finner man alt man trenger og mer til. Eg oppdaget tidlig et lokalbakeri som lagde noen fortryllende gode shillingsboller som gikk ned på høykant. Eg betalte kun 6,60 NOK for 6 stk shillingboller. Puber og restauranter finner man over alt og prisene er like hyggelige som lokalfolket.

På busstasjoenen i sentrum kan det være atig å oppholde seg når skolebarna kommer hjem fra skolen. Noe som ikke er så uvanelig med dem er at de bruker skoleuniform. Men det som man kan finne noe uvanelig er at også gutter går i skjørt slik som jentene. Også i ulike yrkesgrupper slik som for ekesmpel politi, toll og helsemyndigheter bruker mennene skjørt som arbeidsplagg. Det ser veldig tungvint ut og lite maskulint. Hvis solen steker for mye bruker ofte jentene en paraply for å skåne seg mot varmen. Men kommer det regnvær er det heller sjelden man ser en paraply bli brukt til sin rett.Det hender enda at familier oppdrar sin førstefødte gutt til å være en jente her på Tonga. Årsaken til dette er at det trengs alltid en jente i hus for å gjøre husstell og andre arbeidsoppgaver. Derfor er det ofte vanelig å se transvestitter i gatene og på utestedene.

Dagene gikk fort under opholdet vårt. Eg brukte noe av tiden til å klargjøre båten for neste seilas. Siden havstykket ned til New Zealand er kjent for dårlig vær er det greit å vite at alt er i god stand på båten. Hver dag var eg ute å spaserte tur, men midt på dagen var det for varmt til å bevege seg særlig langt. En dag var eg å så på finalen av en kano båtbygger konkurranse som hadde pågått en ukes tid. Prinsessen fra kongefamilien åpnet dagen med å inspisere de flotte kanoene før det var klar for sjøsetting. Det var da moroa begynte. Alle kanoene var flotte å se på, men det var så som så med sjøverdighetene til noen av dem. Enkelte kunne padles uten problem, mens andre fløyt best med kjølen opp. En annen dag var vi begge med på en biltur rundt på øya sammen med noen andre seilervenner. Det var mye flott natur, stonehenge, blow holes, flaggermus og små tettsteder vi beskuet på ferden.

Vi sjekket stadig været for etappen ned til New Zealand. Etter hvert som tiden gikk, fyltes havna opp med flere seilere som alle var i ”samme båt”. Alle ventet på et godt værvindu for å komme seg ut av tropene før orkansessongen setter inn. Det sise at man bør forvente en kuling eller storm på den etappen uansett. Man kan enten velge å starte med dårlig vær å kanskje få finvær etterhvert, eller man kan gjøre stikk motsatt. Er man uheldig har man møkkavær hele tiden.

Vi var seilklar opp til flere ganger og satte nesten seil den ene gangen før vi fikk høre av andre seilere at været var i ferd med å endre seg igjen. Dermed ble ferskmaten som var innkjøpt for overfarten oppspsist og nye innkjøprt ble gjort siden. Oppholdet ble dermed noe lengre enn forventet, men slik er det bare. Da vi endelig satte avgårde kom både regn, mye vind og urolig sjø. Det hadde vi beregnet. Vi valgte å starte med en god kuling fra øst og satset på at vinden roet seg etter hvert.

Dag 544 – 556 Opua, New Zealand 1100 nm
26.oktober – 7. november

Det var en ganske så blandet seilas værmessig som brakte oss ned til landet som ligger lengst borte fra Norge, down under. Vi hadde fra vindstille til liten storm, flatt hav til bølger store som hus. De tre første dagene var ganske så våte, både ute i cockpiten, inne i salong og i sjøkøya. Men det var vi egentlig godt forberedt på. I et stuerom hadde flere colabokser sprengt i stykker og blandet seg med sjøvann og 12 toaletruller. Det var i grunn en fin grøt å vaske opp. Vi hadde en sørlig kurs og vinden kom fra øst. Dermed kom de aller fleste bølgene veltende inn fra siden over dekk og inn i cockpiten. Med revet storseil og en flik ope av genoaen holdt vi alikevel forbausende god fart. Hele 130 nm mil ble logget på 24 timer, noe som er en god snittfart for lille Valkyrien.

Atter en gang viste skipet seg med gode sjøegenskaper, og fikk enda et stempel i boka som sjøverdig og trygg langturbåt. Etter et uvær kommer som oftest stillevær og det tok ikke feil denne gangen heller. Med oljebalankt hav måtte vi ta ibruk påhengeren for å komme oss på frem. Det gjorde vi for vi visste at nok et uvær var i anmarsj og vi ville prøve å komme oss iland før vi havnet midt i sentrifugen igjen. Denne gangen skulle vinden komme midt i mot oss. Halvegs på overfarten passerte vi datolinjen igjen. Dermed er vi på den rette siden og kan avlese østlig lengdegrad på GPSen igjen.

Nelly, solen kom på visitt og hjalp oss med god tørk av puter, skuffer, skap og klær mens motoren brakte oss 100 nm i riktig retning. Som værmeldingen hadde lovet oss, tok vinden seg pent opp igjen fra øst etter et drøyt døgn med havblikk. Med full seilføring hadde vi ikke mange milene igjen før vi fikk land i sikte.

Den 4. november klokken 16.00 kunne vi se New Zealand for aller første gang. Vinden tok seg mer opp like før vi skulle begynne på innselingen til Bay of Island, men da var vi kommet oss velberget over det beryktede havstrekket mellom Tonga og New Zealand. På veg inn til havn takket min pc for seg etter litt for mye sjøvann i systemet de siste dagene. Bensinslangen til motoren fant like godt ut at det var dags for å gi seg den også. Med litt førstehjelp var motoren i sving igjen og vi navigerte med hjelp av noen guidebøker vi hadde ombord. Vel fremme ved havn fikk vi velkomst av norske og danske seilervenner.

New Zealand har et strengt regelverk for nyankomne seilere og reisende generelt. Derfor måtte vi fortøye båten på en karantenekai som var avlåst fra andre fasaliteter inntil vi var sjekket inn. Klokken 22.00 var Valkyrien vel fortøyd. Vi hadde dermed unnagjort 1100 nm på kun 9,5 dager, noe som er en hurtig seilas for en 22 fots jolle.

Neste morgen kom myndighetene og sjekket oss inn. De gikk gjennom båten på jakt etter gressfrø, fersk frukt, grønsaker, kjøtt, ubehandlet trevirke og mye annet som de forbyr oss å ta med inn til landet. De fant ingen ting ombord hos oss, siden vi hadde spsit opp alt fra vårt matlager som var på ”fy” listen deres og vasket alle tursko rene for jord og skitt.

Den 7. november mønstret Vidar av som mannskap fra Valkyrien. Han hadde da vært mannskap i over 13 måneder og tilbakelagt 13 681 nm på havet. Det var et trist syn å se han ta med seg all sin bagsasje og forlate skipet. Dermed var eg alene igjen sammen med Valkyrien.

Dag 557 – 566 Whangarei, New Zealand 84 nm
8. – 17. november

Det var en rar følelse å seile alene og lenge siden sist eg hadde gjort. Første dagen gikk eg kun 10 nm og ankret opp i en vakker naturhavn i Bay of Islands. Stort sett tar eg en dukkert med maske og snorkel for å se at ankeret har satt seg, men ikke den dagen. Det var alt for kaldt i sjøen til det, men heldigvis kunne eg konstantere at ankeret nok en gang hadde satt seg godt tilrette da eg padlet over det med kajakken min. Det ble en kald kveld og natt, sammenlignet med temperaturen i tropene. Med ullundertøy, lue, sokker og pledd på meg frøs eg fremdeles. Eg angret allerede på at eg forlot tropene og undret meg over hvordan eg skulle overleve 6 mnd her i dette klimaet. Godt er det at sommeren er på veg.

Neste dag lettet eg ankeret igjen og satte kursen sørover mot Whangarei. Tidlig på turen sørover passerte eg en liten øy. Øya har navnet ”Hole in Rock” og det er nettopp det det er. En naturlig tunnel gjennom en stor stein i sjøen. Under store deler av seilasen hadde eg følge av små pingviner som dukket ned i sjøen da eg kom nærme dem og store flokker med måker som jaktet på fisk. Vinden deriomot var ikke en fast følgesvenn, den kom og gikk fra alle kanter. Både storseil, genoa, gennker og motor ble brukt som fremdriftsmiddel under seilasen.

Siden byen Whangarei ligger 15 nm opp en elv med stor forskjell på høy- og lavvann, ankret eg opp like utenfor elveutløpet for natten. Med dønninger fra havet rullende like inn på ankerplassen ble det en rock and roll natt, men eg sov som en stein. Tidlig på morgenen neste dag kunne eg ta fatt på min aller siste seilas for seilsessongen 2007. Uten vind i stumpmørket brakte motoren meg opp gjenom elva som gav oss medstrøm på ferden. Vel fremme i havnebassenget i Whangarei ble eg godt motatt av de mange norske seilerene. Terje fra båten Villvind fra Moss inviterte meg på en herlig nytraktet kopp morgenkaffe før eg hadde fortøyd Valkyrien til brygga.

De første dagene brukte eg effektivt til opprydding ombord. Eg klargjorde båten for å forlate den i noen måneder. Etter noen få dager var båten tatt ut av vannet og satt i en krybbe på land. Eg fikk lagre Valkyrien på land hos International Yacht Services Ltd. hos Lilly og Tom. Alt av utstyr, seil og klær ble tatt ut fra båten og lagret innendørs hos IYS.

Den 13. November fikk eg reisefølge igjen. Denne gangen ikke av et mannskap men et kvinnskap og ikke for deltagele i seilingen, men som turfølge på landevegen. Cecilie Nes kom fra Bergen til New Zealand for å backpakke sammen med meg. Vi hadde noen dager med innkjøp og klargjøring av turutstyr for landkrabbeliv. Den 18.november tok vi bena fatt med hele livets nødvendigheter i en liten sekk på ryggen. Mer om denne historien i neste reisebrev.

Bilder fra strekningen kan du se her.