![]() |
|
||||||
![]() ![]() ![]() ![]() ![]() . ![]() ![]() ![]()
|
Kava og Kiwi
Dag 504 – 523 Neiafu, Tonga 689 nm
Mye vekslende vindretning og vindstyrke preget turen over til Tonga. Noen få bølger tok en snarvisitt innom cockpiten, dermed ble en god bok ganske bløt og en støvel fyltes med friskt sjøvann. En dag og en natt hadde vi totalt vindstille. Sulten på landhugg som vi var, brakte motoren oss frem mot vårt mål, men vinden kom og fylte seilene litt etter litt. Da vi kom oss til havn var det for oss en normal søndag ettermiddag. For folket på Tonga derimot, var det mandag ettermiddag 23 timer frem i tid iforhold til våre klokker. Det har seg slik at Tonga bruker samme tidssone som Fiji, selv om Tonga offesielt ikke ligger på den rette siden av datolinjen. Dermed ble vi snytt for et helt døgn. Etter den normale innsjekkingsrunden med besøk fra toll-, helse-, og immigrasjonsmyndigheter var vi stemplet inn i kongeriket.
En dag klarnet været opp og vi hevet ankeret med kurs for den flotte skjærgården. Vi prøvde ut tre ankersteder med herlige sandstrender og fine snorkleområder. Det bor folk på noen av øyene og det var ineteressant å se hvordan de lever under enkle kår. På et av stedene ble vi med på en skikkelig Tonga fest. Der ble det servert ”kava” som er en lokal tradisjonsdrikk. Den er laget av røttene fra en type busker. Kava ser ut og smaker som sølevann og den beruser ikke. Men drikken bedøver både lepper, tunge og deler av hodet. Man føler seg godt avslappet på en fin måte. Noen lokale spilte på gitar og rytmeinstrumenter og noen unger danset for oss. På et oppdekket langbord fikk vi servert herlig lokal mat. Maten er tilbrakt på en helt spessiell måte. Fisk, kjøtt og grønsaker er pakket inn i bananblader. Disse pakkene blir så lagt ned i glør og tildekket med blader. Her ligger maten å godgjør seg i flere timer før den blir servert. Man blir like overrasket hver gang man pakker opp en pakke for å se hva man finner seg å spise. Eg hadde mange fine spaserturer på land både ute i øyriket og i byen Neiafu. Det er flott å se hvordan ulike mennesker lever og hvordan deres levekår er. Det er store forskjeller på fattig og rik. Husene til de fattige henger såvidt sammen og ser falleferdige ut, mens de rike har langt bedre levestandar. Det var ikke så mange hunder å se i gatene, men griser derimot finnes det mange av. Grisene springer rundt som løshunder og spiser det de kommer over. De fleste ser ut til å ha det rikitg så godt.
Dag 524 – 543 Nukualofa, Tonga 180 nm
Herlig vind tok fatt i seilene våre og brakte oss hurtig ned til den sørlige delen av Tonga. Under hele ferden hadde vi en fin slør fra øst som tok seg opp etterhvert som turen tok til. Vi hadde i tankene å anløpe innløpet til revet i morgen timene, men vår hurtige seilas gjorde til at vi ankom midt på natten. Vinden lå på 12 m/s da vi tok ned seilene for å komme oss inn den smale revåpningen for motor. I kartet vårt var det oppmerket flere lykter og overrett lys, men tydeligvis var det ingen av dem som virket. Dermed brukte vi dybdekoter og ekkoldd til hjelp for å finne passasjen til innløpet. Sjøkartene på datamskinen var vi ikke sikre på om stemte med den virkelige naturen, dermed stolte vi ikke på bruken av det hjelpemiddelet. For sakte maskin gikk vi trygt gjennom revåpningen med øsende regn som følgesvenn og kom oss inn til roligere farvann mellom holmer og skjær. Rett etter soloppgang kunne vi fortøye hekken til Valkyrien i land, mens ankeret holdt baugen ut fra moloen. Nukualofa er hovedstaden for øyriket Tonga og ligger på øya Tongatapu. Da vi var sjekket inn tok vi turen til en av de mange koselige lokalpubene. Med en god øl og et slag biljard koste vi oss godt. Det var hyggelig å komme til denne byen. Her var det mye mindre turister enn oppe i Neiafu og de lokale beboerene virket mer gjestfrie. Det var ca. 3 km å spasere fra båthavna og inn til sentrum på en promenade ved sjøen. Langs vegen sitter folk og selger frukt, grønsaker og ulike grillretter til en billig penge. I sentrum finner man alt man trenger og mer til. Eg oppdaget tidlig et lokalbakeri som lagde noen fortryllende gode shillingsboller som gikk ned på høykant. Eg betalte kun 6,60 NOK for 6 stk shillingboller. Puber og restauranter finner man over alt og prisene er like hyggelige som lokalfolket.
Dagene gikk fort under opholdet vårt. Eg brukte noe av tiden til å klargjøre båten for neste seilas. Siden havstykket ned til New Zealand er kjent for dårlig vær er det greit å vite at alt er i god stand på båten. Hver dag var eg ute å spaserte tur, men midt på dagen var det for varmt til å bevege seg særlig langt. En dag var eg å så på finalen av en kano båtbygger konkurranse som hadde pågått en ukes tid. Prinsessen fra kongefamilien åpnet dagen med å inspisere de flotte kanoene før det var klar for sjøsetting. Det var da moroa begynte. Alle kanoene var flotte å se på, men det var så som så med sjøverdighetene til noen av dem. Enkelte kunne padles uten problem, mens andre fløyt best med kjølen opp. En annen dag var vi begge med på en biltur rundt på øya sammen med noen andre seilervenner. Det var mye flott natur, stonehenge, blow holes, flaggermus og små tettsteder vi beskuet på ferden.
Vi var seilklar opp til flere ganger og satte nesten seil den ene gangen før vi fikk høre av andre seilere at været var i ferd med å endre seg igjen. Dermed ble ferskmaten som var innkjøpt for overfarten oppspsist og nye innkjøprt ble gjort siden. Oppholdet ble dermed noe lengre enn forventet, men slik er det bare. Da vi endelig satte avgårde kom både regn, mye vind og urolig sjø. Det hadde vi beregnet. Vi valgte å starte med en god kuling fra øst og satset på at vinden roet seg etter hvert.
Dag 544 – 556 Opua, New Zealand 1100 nm
Det var en ganske så blandet seilas værmessig som brakte oss ned til landet som ligger lengst borte fra Norge, down under. Vi hadde fra vindstille til liten storm, flatt hav til bølger store som hus. De tre første dagene var ganske så våte, både ute i cockpiten, inne i salong og i sjøkøya. Men det var vi egentlig godt forberedt på. I et stuerom hadde flere colabokser sprengt i stykker og blandet seg med sjøvann og 12 toaletruller. Det var i grunn en fin grøt å vaske opp. Vi hadde en sørlig kurs og vinden kom fra øst. Dermed kom de aller fleste bølgene veltende inn fra siden over dekk og inn i cockpiten. Med revet storseil og en flik ope av genoaen holdt vi alikevel forbausende god fart. Hele 130 nm mil ble logget på 24 timer, noe som er en god snittfart for lille Valkyrien. Atter en gang viste skipet seg med gode sjøegenskaper, og fikk enda et stempel i boka som sjøverdig og trygg langturbåt. Etter et uvær kommer som oftest stillevær og det tok ikke feil denne gangen heller. Med oljebalankt hav måtte vi ta ibruk påhengeren for å komme oss på frem. Det gjorde vi for vi visste at nok et uvær var i anmarsj og vi ville prøve å komme oss iland før vi havnet midt i sentrifugen igjen. Denne gangen skulle vinden komme midt i mot oss. Halvegs på overfarten passerte vi datolinjen igjen. Dermed er vi på den rette siden og kan avlese østlig lengdegrad på GPSen igjen. Nelly, solen kom på visitt og hjalp oss med god tørk av puter, skuffer, skap og klær mens motoren brakte oss 100 nm i riktig retning. Som værmeldingen hadde lovet oss, tok vinden seg pent opp igjen fra øst etter et drøyt døgn med havblikk. Med full seilføring hadde vi ikke mange milene igjen før vi fikk land i sikte.
New Zealand har et strengt regelverk for nyankomne seilere og reisende generelt. Derfor måtte vi fortøye båten på en karantenekai som var avlåst fra andre fasaliteter inntil vi var sjekket inn. Klokken 22.00 var Valkyrien vel fortøyd. Vi hadde dermed unnagjort 1100 nm på kun 9,5 dager, noe som er en hurtig seilas for en 22 fots jolle. Neste morgen kom myndighetene og sjekket oss inn. De gikk gjennom båten på jakt etter gressfrø, fersk frukt, grønsaker, kjøtt, ubehandlet trevirke og mye annet som de forbyr oss å ta med inn til landet. De fant ingen ting ombord hos oss, siden vi hadde spsit opp alt fra vårt matlager som var på ”fy” listen deres og vasket alle tursko rene for jord og skitt. Den 7. november mønstret Vidar av som mannskap fra Valkyrien. Han hadde da vært mannskap i over 13 måneder og tilbakelagt 13 681 nm på havet. Det var et trist syn å se han ta med seg all sin bagsasje og forlate skipet. Dermed var eg alene igjen sammen med Valkyrien.
Dag 557 – 566 Whangarei, New Zealand 84 nm
Neste dag lettet eg ankeret igjen og satte kursen sørover mot Whangarei. Tidlig på turen sørover passerte eg en liten øy. Øya har navnet ”Hole in Rock” og det er nettopp det det er. En naturlig tunnel gjennom en stor stein i sjøen. Under store deler av seilasen hadde eg følge av små pingviner som dukket ned i sjøen da eg kom nærme dem og store flokker med måker som jaktet på fisk. Vinden deriomot var ikke en fast følgesvenn, den kom og gikk fra alle kanter. Både storseil, genoa, gennker og motor ble brukt som fremdriftsmiddel under seilasen. Siden byen Whangarei ligger 15 nm opp en elv med stor forskjell på høy- og lavvann, ankret eg opp like utenfor elveutløpet for natten. Med dønninger fra havet rullende like inn på ankerplassen ble det en rock and roll natt, men eg sov som en stein. Tidlig på morgenen neste dag kunne eg ta fatt på min aller siste seilas for seilsessongen 2007. Uten vind i stumpmørket brakte motoren meg opp gjenom elva som gav oss medstrøm på ferden. Vel fremme i havnebassenget i Whangarei ble eg godt motatt av de mange norske seilerene. Terje fra båten Villvind fra Moss inviterte meg på en herlig nytraktet kopp morgenkaffe før eg hadde fortøyd Valkyrien til brygga. De første dagene brukte eg effektivt til opprydding ombord. Eg klargjorde båten for å forlate den i noen måneder. Etter noen få dager var båten tatt ut av vannet og satt i en krybbe på land. Eg fikk lagre Valkyrien på land hos International Yacht Services Ltd. hos Lilly og Tom. Alt av utstyr, seil og klær ble tatt ut fra båten og lagret innendørs hos IYS. Den 13. November fikk eg reisefølge igjen. Denne gangen ikke av et mannskap men et kvinnskap og ikke for deltagele i seilingen, men som turfølge på landevegen. Cecilie Nes kom fra Bergen til New Zealand for å backpakke sammen med meg. Vi hadde noen dager med innkjøp og klargjøring av turutstyr for landkrabbeliv. Den 18.november tok vi bena fatt med hele livets nødvendigheter i en liten sekk på ryggen. Mer om denne historien i neste reisebrev.
Bilder fra strekningen kan du se her. |
||||||
Tilbake |