Aitutaki og Palmerston
Sted: Palmerston, Cook Islands
Dato: 16.september 2007

Dag 476 - 492 Aitutaki, Cook Islands 519 nm
19. august - 4.september

Seilasen til Aitutaki gikk i et sakte tempo. Mye motorkjøring ble resepten for å komme oss frem, men sluttspurten ble derimot preget av flott vind som brakte oss frem til havn. Aitutaki ligger i den sørlige gruppen av Cook øyene. Et korallrev omringer hele øya og danner en flott atoll. Det finnes en eneste liten åpning for å komme seg til havn i byen Aratunga. Passasjen inn er smal og grunn. Strømmen går alltid ut av passet, men er svakest når tidevannet går inn. Maksimum dybde i passet er ikke mer enn 1,6 meter. Vi gikk inn før det var blitt skikkelig høyvann og hadde ikke mer enn 5 cm vann under kjølen, men det er jo i grunn nok det. Det var bare så vidt at motoren klarte å holde større fart enn strømmen imot. En liten stund så det ut til at vi ikke ville klare å forsere vannmassene som kjempet imot oss. Med tunga beint i munnen og fullt gasspådrag sniglet vi oss saaaaakte inn.

Vel inne ble vi godt mottatt av mannskapet på Margarita. De hjalp oss med å fortøye båten. Ja, her kunne vi faktisk fortøye båten. Med ankeret ute i baugen, bakket vi akterenden mot land og festet to tau i noen plametrær. Etter en god dusj ombord i cockpiten, fikk vi servet fersk kaffe, kaker og øl hos våre danske venner. Deres vennlighet har ingen ende, på kvelden disket de opp med en velsmakende middag.

Det var en fryd å møte menneskene som bor her. Endelig befant vi oss i et land hvor engelsk er morsmål. Det er lenge siden vi har kunnet komunisere så enkelt med innbyggerene. Alle folk hilste og smilte til oss i gatene. Mange ganger ble vi stoppet på vår ferd og invitert inn på terrassen til øybeboerene og i skyggen for den stekende sola. Innbyggerene var interessert i vår seilas og vi i deres liv her på øya. Slik gikk samtalene i flere timer mens vi ble servert kald drikke. Den kalde drikken var som regel nedkjølte kokosnøtter, som toppen ble kakket hull på. Det er en herlig naturlig leskedrikk.

En dag leide vi oss scootere, hos Rinos. Han som driver Rinos har nære slektninger i Norge, men han har levd alle sine år her ute på øya. Med scooterene kjørte vi rundt på hele øya. Vi kom oss frem på alle mulige typer underlag. Mange veier ble smalere og smalere til de endte som en sti midt ute i skogen. Naturen byr på opplevelser man sjelden finner noen annen plass. Nærmere paradis kan man neppe komme, med turkisfarget hav, palmer og langstrakte sandstrender som snor seg opp mot frodig natur. Alle boliger har det ryddig og rent rundt seg, det var lite søppel å finne langs veiene. En ren fryd å se en så et så godt vedlikeholdt miljø.

To av mannskapet på den østeriske katamaranen Taha, inviterte oss en dag med på jolletur i atollen. I det turkisfargede sjøvannet kunne vi cruise over flotte korallhoder og fargerike fisk. Vi gikk i land på en flott øy og ruslet tur rundt på stranden. Et sted fant vi noen kjempe store muslingskjell, som veide rundt 12 kg per halvdel.

Det er forbudt med hunder på Cook øyene, og dermed har de fleste husstander istedet en geit eller ti. Geitene står bundet fast i hus og palmetrær over alt på øya. Noen tygger fornøyd på gress, mens andre breker og virker mindre fornøyde. Ingen av dem er særlig godt dressert, men det hadde sikkert ikke løshunder vært heller.

Før vi kastet loss fra dette herlige stedet, startet vi på feiringen av min 26. bursdag, den 5. september. En velsmakende lunsj på land gjorde godt i magen, før det ble kakefest ombord. To venner fra en nabobåt var invitert og hjalp oss med å fortære en svær sjokoladekake som Vidar hadde kjøpt inn til selskapet. Da gjestene var vinket farvel kastet vi tampene og hevet ankeret. Kursen ble satt ut av passet og mot Palmerston. Med oss i båten hadde vi innkjøpt litt matvarer som vi ville bringe med oss til beboerene på den avsidesliggende øya vi var på veg mot. Der har de sjeldent anløp av fraktebåt og setter stor pris på basis matvarer. Da seilene var satt og Njord holdt styringen, kunne vi fortsette vår feiring av min bursdag med mer drikke og god mat.

Dag 493 - 503 Palmerston, Cook Islands 211 nm
5 - 16.september

Å leve i ett med naturen er en fryd for sjelen. Vinden blåser fint inn i seilene som igjen gir fin skyvekraft til skuta. Båten dupper avsted opp og ned i hver en bølgedal mens solen steker på den evigstore himmelen. Dagen går mot kveld og månemannen tar over og kaster fint lys på vår vei over det store havet. Seilasen til Palmerston gikk strålende, med super vind og rolig sjø. Mange flyvefisk og noen ensomme havsuler holdt følge med oss i dagene som gikk før vi nok en gang fikk land i sikte.

Vel fremme tidlig på formiddagen den 7. september ble vi godt mottatt av noen av beboerene fra øya. De er lommekjent i området og viste oss hvor vi kunne legge ankeret trygt plassert på 15 meters dyp. Men akterenden av båten lå utenfor den grunne kanten og der fortsetter dypet ned til mer en 2000 meter. Innløpet gjennom revet til atollen er litt for grunt, derfor ankret vi opp utenfor sammen med flere andre seilebåter.

Vi hadde med oss post fra Norge til en av familiene på øya. En norsk mann var her på ferie for noen år tilbake og eg hadde med et brev fra han til hans vertsfamilie. De ble sjeleglad for den ferske posten de fikk, som har hadde vært under vegs i ett og et halvt år. Vi gav også fra oss maten vi kjøpte med oss fra Aitutaki, den ble verdsatt som gull. Vi ankom akkurat i tide til å delta på dagens lunsj på land. Vi ble brakt inn på stranden i deres aluminiums båter og spaserte sammen opp til deres hus. Der møtte vi flere seilere og resten av våre venners familie som ble vår vertsfamilie for resten av vårt opphold på øya. Her ute på øya bor det for øyeblikket kun i underkant av 70 mennesker. Alle sammen stammer fra samme familie. På slutten av 1800-tallet ankom en mann med navnet William Marsters til øya. Han ble den første til å slå seg ned her og han førte opp flere bygninger, som noen av dem stadig står der den dag i dag. William Marsters nøyde seg ikke bare med en kone men det ryktes at han hadde opp til syv koner på samme tid. Idag er innbyggerene delt inn i 3 ulike familier.

Vår vertsfamile tok god vare på oss og flere andre seilere. Vi ble hentet til land hver eneste dag for å delta i deres hverdag. De lærte oss velvillig om deres slekt, liv og kultur her ute på øya. Atollen har mange øyer spredt rundt i lagunen, men det er bare en øy som folk bor på. Det finnes en eneste telefon her ute og den er flittig i bruk. Man kan til og med logge seg til på en datamskin med internett, noe som ikke slites for mye ut enda. Den viktigste forandringen for folket på øya var måten de skaffet seg mat på. For 20 til 30 år siden bestod dagliglivet i å skaffe seg nok mat til hverdagen, men det er nå endret. De kan leve mer avslappet og trygt. Idag har de nok utvalg av ris, tørrmelk, kaffe, smør, sukker, mel, poteter osv. som blir levert med fraktebåt ut til dem. Og det finnes mer enn nok av fisk i havet. Selv dyrker de litt bananer og mengder av kokosnøtter. Og noen griser blir holdt som husdyr til de en dag kan grilles på bålet.

En stor dieselgenerator lager strøm til befolkningen på øya. Strømmen brukes i hovedsak til å holde frysebokser gående. Mellom klokken 06.00 – 12.00 og mellom 18.00 – 24.00 går generatoren. All dieselen fraktes ut med lastebåt, som ankommer øya med 3 til 4 måneders mellomrom. Da bringer båten samtidig ut alt som befolkningen trenger. Det kan være seg mat, klær, bensin, materialer, spiker, husholdningsmaskiner, eller passasjerer. Noen ganger er båten forsinket med en måned på grunn av været. Men det er ikke så nøye for folket, de har det de trenger av mat på lager for en stund. Og båten kommer jo før eller siden. Fraktebåten må ankre opp utenfor atollen, der blir alle varene losset over i de lokale småbåtene. Det er litt av et arbeid, men de er godt vant med det.

Mesteparten av inntektene de får er subsidiert, men øybeboerene skaffer seg også inntekt gjennom å levere fisk til hovedøya Rarotonga. Alle innbyggerene har flere store frysebokser stående hos seg som de fyller opp med papegøyefisk. Det er en alldelse fortreffelig fisk og den finnes det nærmest ubegrenset av innenfor atollen. Fisken fanger de med kastenett og de kan få opp till 200 fisk på hvert kast. På under en uke er fryseboksene fulle til randen og jobben er unnagjort for den gang. Da er det bare å vente til fraktebåten henter fryseboksene og avleverer tomme frysebokser igjen. Kun en familie lever uten noen form for subsidier, eller fiskefangst. De livnærer seg av å lage hatter, vifter, halskjeder,dekorasjon og lignende som selges for dem i en souvenirbutikk på Rarotonga.

Hver dag etter at vi hadde fortært vår frokost ble vi hentet ute fra seilbåten. Sammen med andre seilere braktes vi inn til land for en morgenkaffe hos vår familie. En arbeidsdag her ute begynner rolig og fortsetter enda roligere. Etter en liten kaffetår begynner man arbeidet, men ikke i et slikt tempo som vi selv er vant til. Nei, man må finne seg i å jobbe som om man spiller inn en film i sakte tempo. Og ikke lenge etter at man har påbegynt dagens arbeid, ja, da må man jo ha en liten pause i skyggen av et palmetre, å leske i seg litt kokosmelk. Og hvis sola steker for mye midt på dagen, ja, da tar man like gjerne en liten pause til før man intar dagens lunsj.

Høydepunktet hver dag var lunsjen som vi ble servert. Dette er er hovedmåltidet til øybeboerene. Da samles alle familiene hjemme hos seg selv på et langbord og man ber en liten bordbønn før man begynner å spise. På bordet manglet det aldri noe som helst. Vi fikk servert nybakte rundstykker, ris, brødfrukt, grillet og stekt fisk av mange slag, lam, svin og gjerne en hummer eller to til hver. Vi var så mette etter hver lunsj defor tok alle en liten lur i skyggen før vi påbegynte arbeidet. Og ikke lenge etter at man hadde fått sving på dagens arbeid igjen, ja, hvorfor ikke ta en aldri så liten pause. Man skal da ikke slite seg ut i sommervarmen, man har jo hele livet forann seg. Slik lever de livet i sitt eget tempo, helt uanfektet av tiden. Allikevel blir alt som bør gjøers unnagjort og øya er i god behold.

Rundt 25 skoleelever fra 1. til 10. klasse befinner seg på øya, de utgjør dermed en stor del av befolkningen. For å fortsette på videregående reiser gjerne hele familien sammen med barna til Australia eller New Zealand for å fullføre skolegangen til barna. Det kan jo være litt av en overgang å flytte til den travle hverdagen som de ikke er vant med fra øya. Da er det godt å ha støtte fra foreldrene sine. En skoledag på Palmerston er ikke så mye annerledes en andre steder rundt i verden. Bortsett fra at meste parten av klassetimene tilbringes ute i skolegården. Det er jo ingen hensikt i å sitte inne i tett luft når man kan sitte mer komfertabelt ute i frisk luft under skyggen av et tre. Alle barna tar vare på hverandre og ser ut til å like seg godt på skolen.

Etter skoletid kommer barna hjem til middag, som er samme maten vi hadde til lunsj. Mange av barna har ulike arbeidsoppgaver å gjøre rundt hjemmet. Arbeidet kan bestå av å rake sammen løv og greiner eller plukke kokosnøtter som de mater grisene med. Men mest av alt liker barna å leke på stranda. De bader med alle klærna på og elsker å svømme ute blant koraller og fargerike fisk. De har ofte med seg en strikkharpun slik at de kan fange seg en liten fisk som de gjerne spiser rå mens fisken spreller i munnen på dem, dette er det beste snackset de kan få. På kveldstid i timene før solen går ned, er det mer levelig å befinne seg i solen og utføre fysisk aktivitet. Da møtes nærmest alle de 70 øybeboerene sammen ved fotball- og volleyballbanen. Her leker og spiller de livlig samen uten å krangle med hverandre. Når solen så går ned, ser de gjerne litt på tv eller leser en bok før det er leggetid. Siden det ikke er hver dag de har besøk av seilere, ble mange av beboerene med ut til våre seilbåter på kvelden. De ble sittende sammen med oss en time eller to mens vi koset oss med en leskende drikke og drøsen gikk om alt mellom himmel og jord. Det ankommer mellom 60 til 80 seilbåter hver sessong, og alle mottas med samme gjestfrihet. Det betyr mye for befolkningen her ute å ha kontakt med omverden på denne måten.

Vidar og jeg deltok i flere ulike arbeidsoppgaver under oppholdet vårt. Flere dager tok vi av oss grisene som familien har. Først plukket vi opp kokosnøtter. Dermed må man ta av basten som sitter rundt, noe som for øvrig er tungt arbeid. Kokosnøtten deles i to, melken går i et spann og kokosen tas ut. Grisene elsker denne maten, og ser ut til å bli feite å fine. Vi gav grisene litt vann og ryddet i bingen deres. Eg fikk noen rifter i hendene etter arbeidet som videre utviklet seg til å bli betent. Betennelsen ble verre og slo seg vrang, som resulterte i en kraftig blodforgiftning. Spredningen av blodforgiftningen kom en natt eg lå å sov. Da hadde den allerede nådd meg helt opp til armhulen og fortsatte ned på siden av magen. Eg var nok heldig som fikk den i høyre armen, siden det tar en tid før det når hjertet. Eg startet umiddelbart på en antibiotikakur som eg hadde liggende i skipsapoteket mitt. Den tok heldigvis bort forgiftningen forholdsvis hurtig, og armen ble mindre smertefull. Det var nok ikke bra formeg å rengjøre hos grisene, de er jo ikke akkurat de rensligste dyrene på kloden. I dagene som gikk tok vi det mer med ro, men arbeidet litt innimellom. Eg deltok i å sette opp spantene på et nytt skolebygg, vi ryddet litt rundt huset, og nøt hverdagen ute på øya.

Siste dagen vi var sammen med folket på øya var en søndag. Da møttes alle seilere og innbyggerene pent oppdresset for å gå i kirken. Store som små satt pent på kirkebenken og deltok i salmebønn og sang. Det var en unik opplevelse å høre den lokale sangen på et språk man ikke forstår det grann av. Det var en riktig fin avslutning for vårt opphold her ute på øya. Man kan ikke forlate Palmerston på sulten mage, etter kirken ble det dekket opp til langbord med mat av alle slag. Etter maten må barna gjerne leke, men de får ikke lov til å være høylytte. Søndagen holdes hellig og er forbeholdt til hvile. Det var en berørt gjeng som vinket farvel til oss da vi måtte si hade bra for denne gang. Vi er begge to enige om at dette er det beste besøket vi har hatt på hele turen til nå. På gjensyn, Palmerston.

Bilder fra strekningen kan du se her.