Øyhopping på Selskapsøyene
Sted: Vaitape, Bora Bora
Dato: 18.august 2007

Dag 448 - 454 Opunohu Bay, Moorea 21 nm
22. - 28.juli

Det var en spesiell følelse å la ankeret gli ut i det krystallklare vannet i samme bukta hvor kaptein James Cook lå for anker med sin skute på 1700 tallet. Det er et privilegium å selv få æren av å utforske dette paradis. Naturen omkring oss gav en følelse av en uvirkelig tilværelse, som i en drøm. Flotte grønnkledde fjell og palmetrær på sandstrender som strekker seg ut i det turkisfargede sjøvannet.

Dagene her ble tilbrakt like mye under som over vannflaten. Nok et herlig sted å snorkle på. Det er en spesiell følelse å dykke ned og iaktta fiskenes tilværelse. Alle lyder fra verden over vann forsvinner og man kan høre fiskene gnage løs mat fra koraller. Mange av fiskene er svært nysgjerrige på oss mennesker. De kommer tett opp til dykkermaska for å hilse på. Rokker av ulike slag svømte tett på oss mens haiene var litt mer sky. Blant korallene lå mange flotte skjell av alle varianter.

En solfylt og stille dag ville eg utforske øya med å ta en rundtur. Hadde i utgangspunktet tenkt å leie en sykkel, men butikken var ikke åpnet da eg var der. Dermed bestemte eg meg for å haike meg selv rundt. Med tommelen i været og tursekken klar viste det seg å være enkelt å få skyss. Det ble en veldig interessant tur. De eg satt på med ville velvillig fortelle meg om deres liv og kultur her ute på øya, og tok seg god tid til å stoppe opp langs vegen for å peke og forklare. Eg hadde haik med 5 biler, spaserte 7 km og kom på det viset de 62 km rundt øya.

Når dagene gikk mot kveld kokte vi oss en kopp kaffe og satte oss så godt til rette for å nyte den fargefulle solnedgangen i havet. Solas farger som slikker seg opp på himmelen og skyene rundt er som å se flammene på et knitrende bål. Selv om vi befinner oss i varme strøk ble kveldene kalde, og gradestokken sank helt ned i kalde 22 grader. Da var det på med ullsokker og langbukse. Kan vel muligens bety at vi er blitt noen skikkelige frysepinner.

Tidlig en morgen tok eg med meg tursekken i land og var klar for en lengre spasertur. Dagens mål var å komme opp til et flott utsiktspunkt. Vegen opp gikk i landskap som kan sammenlignes med norsk skog. En blanding av nåletrær og løvtrær lå frodig omkring de grønnkledde fjellene. En svak stigning på vegen endte 240 m.o.h. Vel oppe kunne eg nyte utsikten over både Cooks Bay og Opunohu Bay. Turen ned mot havet igjen brakte meg gjennom en flott dal med spredt bebyggelse og dyrket jord. Et velfortjent kakestykke og en forfriskende iskrem ble fortært i Cooks Bay på vegen hjem.

Dag 455 - 460 Fare, Huahine 92 nm
29.juli - 3.august

Super seilvind brakte oss av gårde mot neste øy. Genoaen ble satt for overfarten og skuta holdt 4,5 knop i snitt. Vi tok seilasen over natta og ankom Fare midt på dagen i flott solskinn. Nok en gang satt ankeret seg fint i bunn og sørget for å holde båten på plass på vår nye tomt.

Vi kunne ikke klage på fasilitetene omkring oss. Super forbindelse til trådløst internett ombord i båten, herlig temperatur i vannet, flott natur på øya og kort vei til sentrum. Og det at vi befinner oss langt ute i Stillehavet blant øygrupper som betegnes som paradis på jord gjør ikke tilværelsen verre.

Noe av det som fylte dagene her var svømmeturer, snorkling, kajakkpadling, inntak av is og øl og spaserturer i lokalmiljøet. Vi hadde også sosiale stunder ombord hos naboer som alltid har tid til å slå av en prat. Litt vedlikehold på båten foretar eg som regel på morgenkvisten. Det er alltid noe som skal gjøres, men det er et koselig arbeid som eg setter pris på.

En dag hadde vi oss en guidet tur rundt øya. Guiden fortalte oss mye om historien for øya og folket her. Vi satt på lasteplanet av en pickup og så på utsikten mens sjåføren brakte oss rundt. Det er fint å lære litt mer om stedet man besøker enn bare det vi kan lese om i informasjonsbrosjyrer. Samme dagen som vi kjørte tur foregikk det en konkurranse i sentrum. Hvert år har de denne tilstelningen som gikk ut på å veie ulike typer grønnsaker og frukt for å se hvem på øya som har dyrket den største.

Dag 461 Uturoa, Raiatea 24 nm
4.august

I stedet for å seile om natta til Bora Bora delte vi etappen opp i to. På vegen ligger to øyer, Raiatea og Tahaa som vi da kunne nyte synet av i dagslys. Vi stoppet i den lille byen Uturoa på Raiatea. Midt i sentrum kunne vi legge båten langs en kai. For første gang siden Colombia fikk ankeret hvile og båten ligge fortøyd til en kai over natten.

Vi spaserte litt i gatene før kvelden kom sigende på. Eg tok en rolig kveld ombord, mens Vidar tok seg av utelivet. Han fant et lite sted hvor alle de lokale samlet seg. Her var folk i alle aldre, fra små unger på 5 år til eldre mennesker opp i 70 års alderen. Og alle sammen holdt koken gående til langt på morgenkvisten neste dag.

Det hadde vært koselig med et lenger stopp her, men tiden renner sakte ut. Vi kan ikke få med oss alle steder på vår ferd. Vi er nødt for å bevege oss rolig vestover for å komme oss ut av Stillehavet før orkansesongen setter inn.

Dag 462 - 475 Bora Bora 38 nm
5.- 18.august

Vinden var svak, men nok til å fylle genoaen. I et rolig tempo gikk seilasen mot vårt siste stoppested her i Fransk Polynesia. Rett før vår ankomst ble eg akutt syk. Som en vindråse kommer farende ble eg like hurtig nummen og nærmest følelsesløs i hele kroppen. Eg var kald og svett om en annen, mens magen vrengte seg. Men like fort som det kom, forsvant det igjen. Vidar konstaterte at hendelsen er som med en datamaskin, menneskekroppen trenger også en re-start i ny og ne.

Vi har aldri ankret opp i så dypt vann noen gang, ankeret festet seg på 23 meter. Holdebunnen var god og med 50 meter kjetting pluss 10 meter tau lå vi trygt utenfor Bora Bora Yacht Club. Her fikk vi en varm velkomst av våre danske venner ombord i Margarita.

Eg leide meg en sykkel for å sykle rundt øya en dag. Det kosta kun 1 000 oversjøiske franc eller 68 kroner og 50 øre. Veien snor seg langs havnivå hele tiden så det er en bedagelig sightseeing. Langs hele vegen ligger hus med velstelte hager. Noe som er uvanelig for oss nordmenn er at de fleste har gravstedet til sine familiemedlemmer i hagen. Noen graver ser forfalne ut mens andre tar godt vare på dem. Enkelte har også bygd tak over gravstøtta. Årsaken for å ha gravene i hagen er at de vil være nær sin familie og ta vare på dem selv.

Vi hadde mangen koselige stunder sammen med andre seilere. En aften fikk vi servert rykende fersk sjokoladekake hos Margarita, med kaffe og øl som tilbehør. Hos Menja ble det flere sene kvelder med lystig lag og godt med drikke. En morgen eg var hos Menja baka Ingrid brød. Hun holdt på med elting av deigen. Heldig som eg var fikk eg ta del i resten av prosessen. Vi kosa oss som bare det og smaken av nystekt grovbrød til frokost var himmelsk godt. Det er det beste brødet eg har spist siden eg forlot Norge. Takket være Ingrid og Frank som har stekeovn ombord. Menja inviterte oss på middag en kveld. Da fikk vi servert fiskeboller i hvit saus, mmm......

Den største utfordringen for oss her på øya ble påbegynt en grytidlig morgen. Dagens mål var å klatre opp til det nest høyeste fjellet på øya. Vidar og eg tok følge med to andre seilervenner fra Australia. Fra man tar fatt på stien som starter fra sentrum bærer det nærmest rett oppover. Det var nærmest umulig å gå oppreist, man klatrer med ben og armer. Vi startet ut i et høyt tempo så svetten rant og pulsen var høy. Flere steder måtte vi klatre i tau og lianer hengende fra trær. Da vi var kommet litt over halvvegs bestemte Vidar seg for å snu. Han følte seg ikke klar for ferden videre i vårt tempo. Siste del av turen var nærmest som ren fjellklatring. Lange tau hang ned langs fjellveggen og vi klatret som apekatter for å komme oss opp.

For å komme til det høyeste fjellet måtte vi gå på eggen mellom to fjell. Hadde det ikke vært så tett vegetasjon på begge sider hadde vi nok aldri gått der. Det var stupbratt ned på begge sider. Etter enda mer klatring befant vi oss på toppen, 620 m.o.h. Utsikten var formidabel og vi kunne se hele atollen 360 grader rundt. Fargene i sjøvannet varierte fra lyseblått til knall turkis. Flotte øyer lå og solte seg ute langs korallrevet som danner atollen. Vi hadde en velfortjent rastepause før vi startet på nedstingningen.

Det var verre å komme seg ned enn opp. Noen steder kunne vi ikke helt skjønne at vi i det hele tatt hadde kommet oss opp, men med godt tak i tau, lianer og trær akte vi oss ned. Vel nede i båten igjen gjorde det godt med et herlig bad i sjøvannet. Men Vidar gir seg ikke så lett, en dag senere tok han følge med Ingrid og Frank fra Menja og besteg toppen uten problem. Dermed fikk også de nyte utsikten fra toppen og ikke minst få følelsen av stive ben noen dager etter seansen.

Vi byttet ankerplass et par ganger i løpet av oppholdet her på Bora Bora. Vi gikk for motor hele 2 nm til vestsiden av øya Toopua, som er den nest største øya i atollen. Her var forholdene supre for bading, snorkling og strandliv. En kveld samlet vi sammen noen seilvenner og lagde i stand et bål på stranda. Eg og Menja laga middagen vår over bålet og timene gikk hurtig ut i kvelden med lystig lag. Kvelden ble avsluttet ombord hos Menja før det ble leggetid.

To ganger i løpet av oppholdet ved Toopua var vi med i andres joller, siden de har motor. Vi kjørte et stykke ut mot revet for å få nærkontakt med rokker og hai. På grunt vann ankret vi opp jolla og hoppet i sjøen. Vi stod med vann til livet og fikk hilse på de tamme rokkene. Rokkene kom helt bort til oss og oppførte seg nærmest som kjæledyr. Vi var der på samme tid som en gruppe turister i en guidet båt. Dermed fikk vi litt fisk av guidene som vi matet rokkene med. Det var som å fôre en hund. De var helt ville etter fisken og svømte oss over ende for å få tak i fisken. Haiene holdt seg mer på avstand, men var til tider allikevel kun 2 meter fra oss.

En ettermiddag fikk vi uanmeldt besøk ombord i båten. Det var 4 tollere som ville undersøke om vi hadde noe ulovelig ombord. De fikk fri tilgang til hele båten og de lette gjennom det meste av stuerom og bagasje. Og med 3 store mannfolk inne i salongen på en gang hadde de ikke store armslaget rundt seg, men letingen tok da heller ikke lange stunden. Det de så etter var blant annet narkotika, skjell, perler og medisiner. De var alle hyggelige mennesker og måtte tomhendt forlate skipet. Hos oss var alt etter boka.

Før avreise fra Fransk Polynesia fikk vi brukt opp tiden som vi hadde forhåndskjøpt på internett. Litt klesvask ble også unnagjort før litt fersk mat ble handlet og ankeret hevet. Vårt neste stoppested blir i de sørlige Cookøyene.

Bilder fra strekningen kan du se her.