Valkyrien







.


Ahe og Tahiti
Sted: Tahiti
Dato: 21.juli 2007

Dag 420 - 430 Ahe, Tuamotus 521 nm
24.juni - 4.juli

Seilasen ble preget av mye regn og varierende vind i både retning og styrke. Siget i skuta var likevel godt og vi ankom Ahe etter 4 ½ døgn. Da var bananklasen vi hadde hengende blitt godt moden, men fremdeles spisende.

For første gang på turen skulle vi seile inn i en atoll, som er et ringformet korallrev med lave øyer rundt en lagune. Passasjen inn i atollen var smal og man skal holde god utkikk siden man har koraller på begge sider. Som regel skal man ta fatt på innseilingen til slike atoller når tidevannstrømmen er på sitt svakeste. Vår ankomst var i den stund strømmen var på sitt sterkeste på veg ut av passasjen. Med vinden imot strømmen tårnet bølgene seg opp og var veldig krappe. Vi ville likevel gjøre et forsøk på å komme oss inn. Vidar var på utkikk i baugen mens eg styrte skuta etter beste evne. Motoren gikk for full gass og båten kjempet seg frem i den krappe sjøen. Til tider var strømmen så sterk at båten stod helt stille, men med litt tålmodighet og stor lyst på å komme oss inn, klarte vi å bekjempe strømmen.

Vel inne fantes ikke en eneste dønning eller krusning på den speilblanke sjøen. Korallrevene som ligger rundt beskytter lagunen. Synet som møtte oss var dusinvis av perlefarmer med hus som står på stylter i sjøen. Vi kunne seile for genoa inne i lagunen til vår ankerplass som lå 4,5 nm i den andre enden av atollen. Der ankret vi opp utenfor en liten landsby sammen med noen andre seilere.

På land kunne vi spasere i den lille landsbyen som har postkontor, skole, kirke, 3 matvarebutikker og fotballøkke. Mange av husene stod tomme og er til forfall. Alle husene er forsynt med store solpanelanlegg som gir strøm. Regnvannet samler de fra hustakene og oppbevarer det i store tanker. Et eget rørsystem på hustakene lager varmtvann med hjelp av solenergien. Det finnes kun et par biler her som de egentlig ikke har bruk for. Totaldistanse på vegnettet her er vel under 1 km. Matbutikkene er av den gamle typen hvor man står bak en kjøpmannsdisk og kjøpmannen finner det man vil ha. Utvalget var ikke stort, men man finner det mest nødvendige selv om språket stoppet oss flere ganger.

En kveld kom det inn en lastebåt fra Tahiti. Den anløper 3 ganger i måneden med matvarer, post, diesel, bensin og passasjerer. Innbyggere fra hele atollen kom med sine båter til landsbyen for å hente varer og kjøpe fersk mat. Det var underlig å se hvor avhengige de er av denne ene båten for å overleve her ute.

Oppdrett av østers som produserer svarte perler er hovedgeskjeften til innbyggerne her ute på Ahe. En dag var eg og en seilervenn på arbeid med en perlefarmer. Vi ble med i båten hans for å hente inn østers. De har store områder i lagunen hvor de dyrker østers i spesielle systemer. Vi dykket ned til 8-10 meter for å knyte løs lange tau med østers på. Disse brakte vi senere til land hvor de fortsetter arbeidet. Østersene blir vasket før skjellene åpnes med tannlegelignende utstyr. En kule kalt for nuklus injiseres for å fremskynde perleprosessen inne i østersen og for å gi perlen en fin fasong. Deretter bårer de et hull i skjellet for å binde en sen gjennom. En og en østers blir knytet fast i en sylinderformet teine som igjen plasseres ut i sjøen. Der blir de stående i 14-18 måneder. På denne tiden pakker østersen inn nuklusen med sitt flotte materiale og de kan ta ut en flott svart perle. Denne prosessen kan gjøres 3-4 ganger med hver østers. For hver gang en østers har laget en perle blir den neste perla større enn den forrige.

Bananklasen, grapefrukta og sekken med sitroner som vi hadde med oss fra Marquesas ble tatt med inn til land en formiddag. Den ville vi gi til familien i perlefarmen som takk for gjestfriheten deres. Familien ble nærmest hoppende glad for all den ferske frukta. Tilgangen til slike varer hører med til sjeldenheten her ute og det koster dem dyrt å kjøpe når det er tilgjengelig i butikken.

Kona til sjefen for perlefarmen satt seg ned med oss og fortalte velvillig om deres bedrift. Vi fikk en omvisning på området og lærte enda mer om oppdretten og prosessene for å dyrke frem perler. Hun lærte oss å skille perlene i ulike kvaliteter. Familien har 5 ansatte som på ett år klarer å ta ut ca. 30 000 perler. Disse sendes til Tahiti for videre salg ut i den store vide verden. Vi kunne se på huset til familien at de er velstående mennesker med god inntekt.

Som takk for all frukta vi gav ville de gi oss perler. Vi fikk velge ut 6 perler hver, fra en kurv med mange perler i alle fargesjatteringer og fasonger. Det er ikke ofte vi sitter og velger og vraker blant slike verdier. Normalt må man betale dyrt for slike produkter hos en gullsmed.

Vidar fikk nok en gang en antydning til ørebetennelsen her på Ahe. Dermed gikk han dessverre glipp av snorkling blant fargerike koraller i alle fasonger og det rike fiskelivet. Eg var ute hver dag og følelsen av å snorkle var som å være i et akvarium med de fineste fisker. Eg møtte også på hai, men av den snille sorten. Den kalles for svartfinnet revhai og eg tror de er vegetarianere.

Dag 431 - 447 Papeete, Tahiti 305 nm
5.- 21.juli

Vi gledet oss til å komme til Tahiti, til en større by med godt vareutvalg og mye sivilisasjon. Vinden på etappen til Papeete var ikke på vår side, seilasen gikk dermed i et sakte tempo. I mange timer på turen lå vi og dreiv med seilene nede, mens strømmen brakte oss i riktig retning. De gangene vi hadde anelse av bevegelse i lufta var vinden svak og brakte med seg kraftige regnbyger.

Den siste dagen mot vår neste ankerplass hadde vi følge av kraftig og ublid vind. Den kom midt imot oss i styrker på opp i 17m/s. For andre gang siden eg startet fra Kopervik måtte eg sette inn et rev i storseilet og beholdt en liten flik oppe av genoaen. Slik seilte vi godt av gårde, men med avvik fra den ønskelige kursen. På kvelden løyet vinden og vi gikk for motoren stort sett resten av etappen.

Tidlig på morgenen mandag den 9. juli ankom vi Papeete. For å komme inn til selve byen og ankerplassen måtte vi passere gjennom en åpning i et rev. Vi anropte havnekapteinen om tillatelse, siden her er stor båttrafikk av både ferjer og lasteskip. Vel innenfor revet gikk vi noen mil langs land for å komme til bukta hvor alle seilbåter ligger for anker. Da passerte vi flyplassen som ligger helt i sjøkanten. Også her måtte vi ha tillatelse for å passere for at flytrafikken ikke skulle bli forstyrret av mastehøyden på båten.

Vel fremme på ankerplassen fikk vi se synet av 70-100 andre seilbåter fra alle mulige nasjoner rundt om i verden. Alle lå samlet rundt en stor moderne marina hvor det blant annet lå store luksusyachter i størrelser opp til 170 fot. Vi ankret opp nært innløpet til marinaen og jollebrygga.

I det samme vi hadde fått lagt ankeret til rette på 18 meters dyp, ble vi hentet av Margit og Jeppe. Ombord i Margarita fikk vi servert en herlig frokost. Flere kvelder under oppholdet hadde vi koselige stunder med de hyggelige danskene, både ombord i deres båt og i Valkyrien. De serverte også en velsmakende middag til oss en kveld. Det samme gjorde Astrid og Jan i deres båt Celin. Det er alltid hyggelig med slike invitasjoner, vi setter stor pris på å bytte ”stue” i ny og ne og et kulinarisk måltid står vi heller ikke imot.

For å komme inn til sentrum av Papeete tok vi en lokal buss som kalles for ”le truck”. For 10 NOK kjørte den oss de 10 km inn til byen. Bussene er ombygde lastebiler. På lasteplanet har de laget et hus og inne i huset finnes det langsgående trebenker. Transporten er enkel og billig. I sentrum finner man alt hva man behøver. Restauranter, kiosker, suvenirbutikker og gullsmeder ligger på rekke og rad.

En dag tok eg en buss som brakte meg halvvegs rundt øya. Da eg gikk av spaserte eg noen kilometer før eg tok en annen buss som brakte meg videre rundt den andre halvparten av øya. Naturen man kjører i er fabelaktig. Grønnkledde høye fjell skyter seg opp fra de hvite strendene. Det lukter grønt og man ser frodige blomster overalt.

I hele juli måned feirer Fransk Polynesia en festival som kalles for Heiva, som er en del av nasjonaldagen for Frankrike den 14. juli. Det er alltid noe man kan more seg med under festivalen. Vi fikk med oss ulike arrangementer rundt på øya.

Kvelden før vi hevet ankeret hadde vi forhåndskjøpt billetter til et danse- og musikkshow. På en utearena satt vi i en storsal rundt en scene. Innbyggere fra hele Fransk Polynesia fremviste sine rytmiske bevegelser i deres lokal danser med fengende musikk. Opplevelsen av å se litt lokal tradisjonsrik underholdning var flott.

Før vi fortsatte turen vår i dette paradisøyriket ble det avlagt noen kroner på et stort supermarked. På Carrefour fikk vi fylt opp handlevogna med matvarer av alle slag. Utvalget er stort og man må begrense seg for å ikke gå helt av hektene. Det kan bli lenge til neste gang vi befinner oss i en så stor butikk.

Bilder fra strekningen kan du se her.

Tilbake