Marquesas
Sted: Nuku Hiva
Dato: 23.juni 2007

Dag 403 - 405 Atuona, Hiva-Oa
7.- 9.juni

Følelsen av å våkne i en båt for anker etter over 29 døgn på havet var underlig, men god. Da morgensøvnen var gnidd ut av øyekroken kunne vi hvile øynene på en aldeles fabelaktig frodig natur. Det var en stor kontrast til horisonten som har møtt synet den siste måneden. Lukta som fylte neseborene minnet meg om å besøke et drivhus hos en gartner. Frisk duft av grønne vekster og fargerike blomster banet sin veg til langt opp i lillehjernen.

Selv om båten har holdt en snittfart på 4,4 knop siden vi forlot Galapagos, såg skroget ut som et oppdrett av muslingskjell og andre havvekster. En grovrengjøring ble gjort før vi padlet oss mot land for å kjenne fast grunn under føttene, og det ble en artig opplevelse. Både Vidar og eg ble helt satt ut. Bevegelsen av bena våre så nok ut som om vi tok våre første skritt noensinne. Vi har vært vant med at underlaget har vært i konstant bevegelse og så plutselig står alt helt stille. Det tok oss flere timer å finne rytmen i våre bevegelser på land før vi følte oss komfertable.

Avstanden fra ankerplassen til sentrum av landsbyen er ca.3,5 km. Siden det er ”stor” trafikk på vegstrekningen var det aldri problem å få haik med en de mange pick-up`ene som passerte. Det første vi gjorde da vi kom til sentrum var å besøke en lokal restaurant. Der inntok vi en saftig hamburger som ble til stor glede for alle våre tarmtotter.

Utvalget av butikker i byen var større enn vi forventet. Her kan man finne alt man trenger til både seg selv og båten. Man finner blant annet 4 matbutikker, 2 restauranter, 1 jernvarebutikk, post, bank og diverse krimskramsboder som selger alt fra blyanter til klær. Ferske matvarer ble handlet inn og stuet ombord. Det er godt å supplere vår matbeholdning etter en lang seilas.

Innsjekkingen av båt og mannskap til Fransk Polynesia gikk smertefritt, men kostet noen gryn. Alle som ikke er EU-borgere må betale et depositum på ca. 12.000,- som skal dekke utgiften for en eventuell flybillett til hjemlandet. Flere seilere har hatt problemer med å overføre det store pengebeløpet fra sin bank til den lokale banken her. Dermed bruker mange en agent som tar seg litt betalt for å stå ansvarlig for depositumet. Agenten ordner samtidig med alle papirer for innsjekkingen. Totalsummen for oss ble 2100,- før vi kunne oppholde oss lovlig her i 3 mnd.

En dag leide Vidar seg en liten Suzuki pick-up. Med den kjørte vi rundt på denne grønnkledde øya. Da fikk vi virkelig sett hva øya har å by på av planter, blomster og fjellformasjoner. Jo høyere vi kom opp i fjellene, jo mer endret naturen seg. Palmeskoger ble til barnålskoger og de stupbratte klippene flatet seg ut til sletter. Vi besøkte en annen liten landsby på nordsida av øya, og før vi kjørte videre var vi på bananslang for første gang i vårt liv.

Dag 406 - 408 Hane Moe Noa Bay, Tahuata 10 nm
10.- 12.juni

Den korte seilasen brakte oss til en naboøy sør for Hiva-Oa. Her ankret vi opp i en naturperle av stort kaliber. En jungel av palmer, banantrær, sitrontrær og mangotrær strakte seg helt ned til den hvite sandstranden som gled ut i den varme sjøen. Rundt oss hadde vi utsikt til fjellene som var dekket av frodige vekster.

Vi møtte på både gamle kjente og nye seilervenner her. To kvelder på rad var vi over 20 seilere samlet på stranden for å fyre opp bål. Enkel grillmat ble tryllet frem og ble fortært sammen med frisk drikke. Med folk fra flere nasjoner gikk samtalene naturlig i engelsk. De solrike dagene tilbrakte vi lenge i det varme sjøvannet. Der snorklet vi med store rokker og fine koraller. Innimellom tok vi en visitt ombord til en av nabobåtene for å slå av en prat.

En dag fikk eg seile i en seiljolle for første gang i mitt liv. Bortsett fra at flere mener vel at Valkyrien kan måles til å være en seiljolle. Det var artig å kjenne vinden ta tak i seilet og gi jolla seilkraft inne i bukta. På en liten juingeltur kunne eg finne både bananer, sitroner, kokosnøtter og andre frukter fra trærne. En maskjetekniv var til god hjelp for å hogge veg i det tette villniset av vekster.

Dag 409 - 417 Taiohae, Nuku Hiva 87 nm
13.- 21.juni

I løpet av seilasen mot Nuku Hiva fikk Vidar store smerter i det ene øyret. Han antok det for å være en betennelse. Dermed var det godt at etappen var kort og at øya vi ankom kunne tilby god hjelp. Vidar kom seg til legen med det samme vi hadde fått ankeret festet. Etter flere timer med venting ble han godt hjulpet av god legehjelp på det lokale sykehuset. Selv om det var få av de ansatte som snakket engelsk, kunne de likevel forstå at det var øret som verket da Vidar brukte tegnspråk for å vise dem hva han feilet. Det viste seg å være en alvorlig betennelse, noe Vidar skjønte tidlig da det første legen sa da han kikket inn i øret var; o`lala!! Resultatet ble en utvidenen svamp i øret og en antibiotikakur i fem dager. Ikke nok med det, i løpet av denne perioden ble også det andre øret betent. Med gode medisiner ble han frisk i begge ørene.

Det er tydeligvis veldig populært med tatoveringer her på øyene. Så og si alle innbyggerene har en eller flere tatoveringer på armer og ben og noen har faktisk også i ansiktet. Motivene som preger folket er gamle mønster som har gått i arv fra generasjoner langt tilbake.

Etter en spasertur rundt i byens gater og i boligstrøkene skjønner man fort at innbyggerene her liker å holde orden i hagen og rundt husene sine. Man ser sjelden søppel og skrot som slenger rundt. De sår gress, planter trær og hekker og pynter opp med flotte blomster. Vekstvilkårene er gode, det er et varmt og vått klima plantene lever i. Når det først regner, kommer det i skikkelige mengder. Aldri før har eg sett så mye vann komme ned fra himmelen på så kort tid som her. Like fort som alt er blitt bløtt, tørker sola det opp.

Kveldene ble sosiale ombord i andre båter. Det kan virke som om de med store seilbåter synes synd på oss i lille Valkyrien, så invitasjonene stod nærmest i kø fra våre seilervenner. Ikke mindre enn 4 kvelder var vi på middag hos 3 av våre nabobåter. En middag ble fortært hos Joyce og Alan fra New Zealand i deres båt Sojourner. To kvelder var vi ombord hos Angela og Ciel fra USA i båten Tuscany, som er oppkalt etter området Toscana i Italia. Den siste middagen ble inntatt ombord i Menja hos det trønderske paret Ingrid og Frank.

Vi hadde flere dager med mange regnbyger under oppholdet her, men den dagen vi leide bil hadde vi heldigvis solskinn og klarvær. Sammen med Menja og Tuscany leide vi en pick-up med 4 hjuls drift. Inne i bilen var det plass for 4 personer, så de to siste satt i myke stoler som vi plasserte på lasteplanet. Med mat og drikke i sekkene kjørte vi avsted på oppdagelsestur. Vegnettet brakte oss over alle hauger på ganske varierende vegstandar. Noen steder var vegen av asfalt og inndelt med gul midtstripe. Andre steder kjørte vi på grov grusveg. Ikke få steder var vegen en blanding av våt leire, jord og grus på nærmest ufremkommelige steder. Med litt tålmodighet, lav fart og 4 hjulstrekken på i lavgirserien krabbet bilen seg frem over stokk og stein.

Inntrykket av øya ble helt forandret ved å se den fra alle kanter. Oppe i fjellene finner man store skogsområder med bartrær. Lange flate vidder strekker seg bortover i landskapet. Nede i dalsøkkene mellom de høye fjellene kjørte vi gjennom tettvokst jungel. Langs de fleste vegene beitet høns, griser, geiter, kyr og hester likegyldige på oss som kjørte forbi. Vi stoppet i flere små landsbyer og på mangen flotte utsiktsplasser. I en av lanndsbyene fant vi frem til et hus hvor en mann bor og lager ukuleler. En ukulele er en liten gitar med 8 strenger. Ingrid valgte ut et flott eksemplar og ble en lykkelig eier av dette flotte musikkinstrumentet.

Det sies at alle busker og trær på øya har sin eier. Dermed skal man ikke ta seg til rette med å plukke frukt eller planter uansett hvor langt fra befolkning man finner det. Likevel snek vi oss til noen fantestreker. Ciel gikk løs på et banantre og fant seg en stor klase bananer, og vi plukka ned noen gode frukter her og der.

Vi fikk se mye flott på turen. Et sted besøkte vi en gammel bosetningsplass med tufter av de gamle husene. Her stod det også flere tikier, som er en statue hogd ut i stein. Vegetasjonen er meget fascinerende med blant annet trestammer på størrelse med hus. Kjøreturen gav oss mange gode opplevelser og minner, så vi var storfornøyde med denne dagen.

Dag 418 - 419 Hakatea Bay, Nuku Hiva 7 nm
22.- 23.juni

Tidlig en morgen lettet vi ankeret for å forflytte oss til en ny ankerplass. Motoren hadde litt problemer med å holde koken, men fikk oss tilslutt inn i denne nydelige bukta. I det samme øyeblikket ankeret ble sluppet ut, stoppet motoren atter en gang. Det viste seg å være rusk i forgasseren.

Himmelen åpnet slusene og regnet kom stryrtende ned like etter at vi hadde ankommet. Da var eg klar for å dra på tur med Menja og Tuscany. Vi trosset været og dro av sted. Vi skulle spasere opp til en stor foss. For å komme oss til der hvor stien begynte måtte vi forsere et elveutløp. Eg i kajakken padlet mot strømmen for alle krefter, mens de andre kom i Gummigrisen til Menja med en 4 hk påhengsmotor. De slet like mye som meg for å komme inn men klarte å motstå strømmen i elva tilslutt.

Etter at vi hadde fortøyd flåtene våre tok vi bena fatt. Opp gjennom en liten dal passerte vi noen hus, det bor flere familier her. Uten båt er eneste mulighet for å komme til nærmeste landsby med butikker å gå på en sti som tar 5 timer. De fleste kjører derfor med hurtiggående båter langs sjøvegen. Her ute i villmarken planter de på bananer, grapefrukt, lime, sitroner, mango, papaya og mange andre herlige frukter. Når de ønsker seg ferskt kjøtt har de både kyr og høns i hagene. Ute i jungelen kan de jakte på geiter og villsvin. Dermed klarer de seg godt selv langt fra nærmeste supermarked.

Litt lenger oppe i dalen måtte vi krysse elva, og det viste seg å by på problemer. Vannføringen var for stor og strømmen for sterk. Vi besluttet å gjøre et nytt forsøk neste dag. Vel tilbake i båten tok eg meg en tur på land. Det bor en familie like ved stranda og der møtte eg på Michell. Han pratet litt engelsk, men vi brukte også mye tegnspråk og tegnet i sanden. Han forklarte meg om hvordan de lever her ute og gav meg både fersk kokosmelk, kokos og grapefrukt.

Senere på kvelden var han og vi ombord i Menja. Der fikk vi servert rykende fersk sjokoladekake, mmmm......! Michell kunne fortelle oss at her på hans eiendom hadde de filmet en sesong av Survivor i 2001, en amerikansk realityserie. Det var morsomt å høre at det som på TV ser ut som deltagere som drikker kokosmelk direkte fra kokosnøtter for å overleve, i virkeligheten drikker Coca-Cola tømt på tomme kokosnøtter. Han fortalte ellers livlig om hans liv her ute i paradis.

Vårt andre forsøk på å nå den store fossen ble mer vellykket. Strømmen hadde avtatt og vi klarte å forsere oss over elven. Stien brakte oss gjennom tett jungel og inn i en dyp dal. Halvvegs på turen fikk vi se fossen på avstand. Vi nordmenn har jo saktens fosser som er større enn denne, men likevel var det et fint syn. Vi kosa oss på tur i skog og mark, godt å bevege beina litt i fin natur.

Etter at vi var hjemme fra turen gjorde eg i sammen med Michell istand til grilling og bål hos han. Vi ville feire St. Hans på hederlig vis sammen med Menja og Tuscany. Det ble en enkel meny, men mye å sette tenna i. Ut på kvelden lagde vi bål på stranda og holdt praten igang rundt leirbålet som spraket under en stjerneklar himmel.

Før vi forlot denne fredfulle plassen fikk vi med oss byttevarer som kunne komme godt med på Tuamotusøyene. Eg plukka ca. 10 kg små sitroner, 4 grapefrukt og en stor klase bananer. Som betaling for dette gav eg Michell en dvd med musikk. Det var til stor glede for han. Neste stopp på turen blir på en atoll i det berømte øyriket Tuamotus.

Bilder fra strekningen kan du se her.