30 døgn for seil
Sted: Hiva-Oa, Marquesas
Dato: 6.juni 2007

Dag 367 - 371 Puerto Villamil, Isabella - 106 nm
2. - 6.mai

Før kursen ble satt mot neste øy, seilte vi i motsatt retning for å beskue Kicker Rock, en berømt naturlig skulptur av stein i havet. Formen på denne klippeøya er fantastisk, utrolig hva naturen selv kan by på. Under seilasen hadde vi følge av både pilothval, sjøløver, delfiner og sjeldne fuglearter. Seilasen til Isabella ble en reise med lite vind og mye motorkjøring.

På Isabella bor det kun 2 000 innbyggere. Som de andre stedene vi har besøkt på Galapagos, er de også her i byen preget av en rolig og bedagelig tilværelse. Gatene er enkle og består av sand, men husene derimot har en flott moderne byggestil. Nok en gang står opplevelsen på rekke og rad forann oss. Her blir man aldri kjedet av for lite å gjøre.

En dag fikk vi en guidet tur med en innbygger i hans båt. Han viste oss rundt i skjærgården og dens rike dyreliv. Galapagos-pingviner stod fotogene i steinura og iakttok de blåfotede ”kamikasefuglene” kalt Boobies. De stupa loddrett ned fra himmelen og rett i sjøen på jakt etter fisk. En spasertur på en liten øy gav oss nærkontakt med titalls haviguaner som varmet seg i sola, men den største opplevelsen var å beskue hvithalehai som holdt til i en liten kanal rett ved stien vi gikk på. Hvithalehaier blir opp til 2 meter lange, og sies å være harmløse mot mennesker. Vi stod med føttene i vannet, uten at haiene så sultne ut på oss. Før turen tok slutt kasta vi oss i sjøen og fikk snorkle med store havskilpadder som beitet sjøgress på havbunnen.

Øyas største attraksjon er vulkanen Sierra Negra. Den har det neststørste aktive vulkankrateret i verden og var faktisk sist aktiv i 2005. Vi ble med på en guidet tur opp til denne severdigheten. Første del av turen tilbrakte vi på lasteplanet av en pick-up. Kjøreturen gav oss flott utsikt over den frodige øya, mens vi kom høyere og høyere over hvaoverflaten. Etter 45 minutter var vi ved vegs ende. Der fikk vi tildelt hver vår hest som skulle bringe oss videre opp til toppen av vulkankrateret. Noen av hesten var gamle og i dårlig forfatning så turen gikk sakte, men forble en trygg ferd. Tåka lå tett på toppen 1 707 moh, så utsikten over krateret ble lik null. Vi fortsatte videre og ned en åsside av fjellet. Her satte vi hestene fra oss, mens vi spaserte en tur.

Vi gikk i månelandskap skapt av vulkanen, en helt spesiell opplevelse. Her var det kun noen kaktuser som hadde funnet seg tilrette i den tørre tilværelsen. En liten lunsjpause gjorde godt før vi satte oss på hesteryggen og tok fatt på tilbakevegen. Når vi denne gangen kom på toppen av krateret hadde tåka sluppet taket og gitt sin plass for skyfri himmel og solskinn. Utsikten var formidabel over det store krateret. Min hest var forholdsvis sprek, den ville alltid ligge forann alle de andre. Vidar sin hest var heller den rake motsetning. Den var faktisk så sliten at den ikke klarte å holde seg på bena. På nedfarten ramlet den med Vidar på ryggen. Heldigvis gikk det godt med begge to.

Det siste vi gjorde her i landsbyen var å spise en god middag på en lokal restaurant og vi handla litt ferske grønsaker og frukt. Nok en gang var vi klare for en lang seilas til nye oppdagelser og eventyr langt borte i horisonten.

Dag 372 - 402 Til Marquesas i Fransk Polynesia - 3100 nm
7.mai - 6.juni

Vi kjente at spenningen sitret i kroppen da vi hevet ankeret for å settte kurs ut av havn og rette baugen mot vest og ut i den endeløse horisonten. Turen som ventet foran oss er den lengste turen på hele jordomseilingen og vi antok at vi ville bruke 30 dager på overfarten. Galapagos sank sakte men sikkert ned i havet bak oss og etter kort tid var vi ute på det åpne hav. Meteorologene meldte om fine forhold for de nærmeste dagene og lite tydet på at det skulle komme radikale endringer i værbildet.

Motoren pisket oss avsted i 48 timer for å bringe oss inn i vindbeltet, det var vi forberedt på. Nytelsen av stillheten var stor da vi stoppet motoren og seilet fyltes av en varm sydøstlig vind. Vindroret som vi kaller for Njord ble satt til sin nitidige oppgave, nemlig å styre båten på rett kurs. Den oppgaven gjør Njord med stor fryd uten å kreve noe som helst annet enn vind som den bruker for å holde styring på båten.

Vi kom oss greit inn i rutinene og vaktordningene ombord. 4 timer på vakt og 4 timer frivakt. Når vi er på vakt sørger vi for at den riktige kursen holdes og eventuelt rever inn seilet når det kommer squells. Et squell er en regnbyge som passerer med kraftig vind i forkant. En hel uke gikk, uten et eneste besøk av squells. De neste tre ukene bar preg av hyppige besøk av denne fuktige gjesten. Ellers på en vakt sitter vi å leser i bøker, lytter på musikk, lager oss mat, filosoferer over livet og sløver i cockpiten mens solen eller stjernene holder oss med selskap.

Overfarten var utrolig komfertabel. Vinden holdt seg som regel stabil både i styrke og retning og brakte oss nærmere målet for hver dag som gikk. Strømmen i sjøen var også på lag med oss og gav en konstant dytt i akterenden. Bølgene utebel nærmest helt, havet føltes flatt som et stuegulv. Det var kun slake dønninger som løftet og senket båten sakte opp i silkemyke bevegelser, som i en trygg tivolikarusell for barn.

Hver dag kunne eg plukke opp flygefisk fra dekk. De styrtet i døden i mørket om nettene når de jagdes ut av vannet av andre rovfisk. Størrelsen på flygefiskene var skuffende, altfor små for å stekes til frokost. En dag plukket eg opp en liten blekksprut som hadde forvillet seg ned i ankerbrønnen i baugen. Den hadde 10 armer, men var ikke større enn en stor tommelfinger. Ofte hadde vi følge av store flokker med delfiner. De lekte seg rundt båten med sine spektakulære hopp.

Fiskesnøret hang på slep dag inn og dag ut, uten å gi oss en eneste fisk. Derimot hadde vi heftige napp. Senen skal tåle 100kg. I enden fra båten har eg en strikk på 1,5 meter for ekstra elastisitet. I den andre enden har eg wire til fortom på 40 cm for så en plastikkblekksprut på en krok. Dette burde være solid utstyr for å fange mer enn små stinter og brisling, men er tydeligvis ikke nok ute på det store Stillehavet. Her er visstnok størrelsen på fiskene større enn eg er vant med. Det eneste vi fikk se var at strikken strekte seg så lang den kunne bli, og mulig enda litt til, før senen på et eller annet punkt ble slitt tvert av og resten av senen og strikken kom fykende som et prosjektil mot oss i cockpiten. Dermed er det nå minst 4 store fisker som svømmer rundt med mitt fiskesnøre i sin sultne kjeft.

Turens største opplevelse gav oss gåsehud på ryggen av fryd og et minne for livet av en sjelden karakter. Vi satt begge i cockpiten en ettermiddag og pratet om løst og fast. I neste øyeblikk så vi en spermhval bare 50 meter fra båten. Hvalen kom imot båten i sakte bevegelser. Vi antok hvalens lengde til å være 20 meter. Den endret litt på kursen sin og la seg rett i hekken av båten. Innimellom blåste den vann høyt opp i lufta. Å beskue et av verdens største pattedyr som er tre ganger så lang som båten er en spesiell følelse. Etter den korte visiten svømte hvalen videre på sin ferd i sørlig retning. Som en siste hilsen dykket den ned mot dypet, mens den vinket adjø med sin hale som var på størrelse med Valkyrien. En slik seanse er noe man sjelden får se mange ganger i sitt liv.

Noen ganger føltes det som om vi var de eneste som eksisterte her i verden, fantes det virkelig noe annet enn dette uendelig store havet? De mørke nettene var fredlige, men fulle av inntrykk. Som regel hadde vi skyfrihimmel som gav oss fri sikt opp til planetene og tusener av stjerner. Ganske ofte kom et stjerneskudd farende over himmelen. Noen ganger med en lang slørhale på slep. Vår seilas varte faktisk over en hel månefase, og da får man virkelig innsikt i hvordan jorda, månen og sola opptrer i forhold til hverandre. Det er rart å være på den sørlige havlvkule. Midt i dagen står sola i nord, ikke i sør som vi er vant med hjemme i Norge.

I ny og ne kunne vi se lys fra andre båter i horisonten, var det på dagtid kunne vi skimte båter langt der ute. Kun en eneste seilbåt passerte oss på hele turen, alle de andre båtene vi så var lasteskip eller tunfiskbåter. Disse båtene er ikke noen småtroll, det er store produksjonsskip som er ute å fiske i over 30 dager av gangen. En dag passerte en slik båt oss på nært hold. Med dette fikk vi iallefall konstantert at det ikke bare var oss som var ute på det store havet.

17. Mai ble feiret på hederlig vis. Dagen startet vi med å synge nasjonalsangen med våre vakre skrikende stemmer. Vi hilste til bildet av kongen på veggen og hadde en flaggseremoni med givakt og en blås i tåkeluren. En kort, men likevel verdig morgenposisjon foregikk på dekk. Vidar lagde seg risengrynsgrøt til middag og vi skålet i rom sammen med høy sigarføring. En bedre fering av vår nasjonaldag skal man lete lenge etter så langt til havs.

Eg laga vann med watermakeren stort sett hver dag. Watermakeren opereres manuelt ved å pumpe for hånd. Dette gir passende trim i vår ellers så late hverdag. Under prosessen suger den inn sjøvann som blir presset gjennom et filter som skiller ut saltet, det kalles for omvendt osmose. Ut fra en slange kommer det friskt drikkevann. Kapasiteten ligger på ca. 5,5 liter drikkevann per time. Vannet bruker vi kun til å drikke og til matlaging. Ellers så er det saltvann vi vasker oppvasken i og oss selv med.

Vi hadde som regel vinden med oss under hele turen. Enkelte dager var styrken på vinden litt lavere enn ønskelig, men lite kunne vi gjøre med det. En dag lå vi og drev med seilene nede. Det var ikke et eneste vindpust på mils omkrets. Den som tror at båten da ligger helt stille må nok tro om igjen. Da vugger båten som besatt fra side til side i de små bølgene og dønningene som passerer. Like fort som vinden forsvant, kom den igjen. Totalt sett for hele turen er vi strålende fornøyde. Snittfarten har vært god, ingen uhell eller skader på oss, båt eller utstyr.

Den 29. dagen til sjøs fikk vi endelig land i sikte og det var en herlig følelse. Etter å ha seilt 3100 nm eller mer enn 5700 km uten å ha sett fast grunn var det en mesterlig følelse å ha kommet seg til Marquesas i Fransk Polynesia. Vår ankomst ble 29 dager og 10 timer etter at vi hadde forlatt Galapagos. Seilasen inn til havn på øya Hiva-Oa gjorde vi nattestid. Lyden fra kjettingen som gled ut i havet var nok en gang en munter lyd for øret og ble feiret med øl og rom før vi gikk stolte til køys. Før eg lukket øynene smilte eg fra øre til øre, mens eg gledet meg til de nye eventyrene som vi skulle ut på her i øyriket.

Bilder fra strekningen kan du se her.