STILLEhavet
Sted: Galapagos
Dato: 1.mai 2007

Dag 341 - 354 Panama til Galapagos - 1044 nm
4. - 19.april

Båten var helt sjøklar og fullastet til randen med mat, drikke og bensin på kvelden den 4.april. Rett før vi hadde tenkt å kaste loss fikk vi inn en melding om et kommende lavtrykk og rusket vær ute i Panamabukten. Dermed ombestemte vi oss i siste liten, og utsatte seilasen ett døgn. Vi fikk da en ekstra dag i Panama City og denne dagen ble tilbrakt på en internettkafe inne i sentrum.

På slaget 24.00 natt til 6.april hevet vi ankeret og satte kursen ut mot havet og de berømte Galapagosøyene. På forhånd visste vi at denne etappen ville bli preget av lite vind. Vi regnet med mye motorkjøring og en fin strøm som ville hjelpe oss i riktig retning. Ombord hadde vi lastet opp med 180 liter bensin, 150 liter vann, mat for 50 døgn og ellers alt annet utstyret, så en kan si båten lå tungt i vannet. Allerede på første vakt knakk festet for rorkulten til roret. Med duck-tape fikk vi ordnet skaden midlertidig. Dette medførte at vi måtte håndstyre resten av turen, da det var vanskelig å koble vindroret til rorkulten i dens skakke tilstand.

De første nettene bragte med seg noen kraftige tordenbyger som lyste opp himelen rundt oss med sterke lyn. Så lenge vi ikke ble truffet var dette en flott naturopplevelse. Om dagene kunne vi seile noe, men kun korte distanser mellom etapper med motorkjøring. Havet lå speilblankt foran oss dag etter dag, men vi måtte holde øynene oppe for drivved og søppel som kom i vår retning. Til vår store skuffelse fikk vi aldri ”skyss” av noe medstrøm. Strømmen kom imot oss med 0,5-1 knops hastighet. Dette medførte at farten vår ble lavere enn beregnet og tilbakelagt distanse for hvert døgn ble deretter kortere enn forventet.

Dagene gikk unna alikevel. Vi kosa oss med fisking, leste i bøker, lytta på musikk, sløvet i solen og nøyt de rolige nettene med en fabelaktig stjernehimmel over oss. Mange arter av dyr holdt følge med oss på ferden. En dag sirklet en hai rundt båten og lurte sikkert på om vi var en passende middag, men den forsvant like fort som den kom. Delfiner fulgte oss tett i baugen på nesten hele vår ferd. Enkelte flokker hadde sikkert over 100 delfiner i følge. Mange skilpadder svømte forbi oss på sin lange ferd til det uante land. En natt hadde vi med oss en flott sjøfugl som blindpassasjer fremme i pulpitten. I 12 timer satt den der fremme og hvilte vingene sine.

Innimellom kunne vi la motoren ta seg en pause mens vi prøvde etter beste evne å fange den lille vinden som var. For seil holdt vi sjelden mer enn 3 knops fart. Da vi var kommet halvvegs ut til Galapagos i beregnet distanse hadde vi kun 12 liter bensin igjen. Fremdeles hadde vi ikke fått særlig stabil vind og de gangene vinden kom måtte vi seilte vi i feil retning, da vinden kom rett imot oss. Flere netter og enkelte dager lå vi og dreiv med seilene nede. Det frustrerende var at strømmen brakte oss mot Alaska med 25 nm i døgnet.

Vi så lite andre båter på vår ferd, kun en eneste fiskebåt. En stund var vi usikre på om det var pirater, som ikke er ukjent her ute i farvannet. Båten hadde rare manøvrer rundt vår båt og la seg til slutt på tvers av vår baug 150 meter forann oss. Vi måtte legge om vår egen kurs for å unngå et sammenstøt, men like etter forsvant båten ut i den mørke horisont.

Etter 12 dager med lite seiling, motorkjøring og mye drifting hadde vi kun 75 nm igjen til havn. Da prøvde Vidar etter beste evne å padle båten med padleåren til kajakken; han var sulten på en skikkelig burger. Like etter kom den Canadiske båten Thalia til unnsetning. De var på samme kurs som oss og gav oss 22 liter bensin. Med denne bensinslanten kunne vi endelig komme oss vel over ekvator. Dette ble feiret med bading på ”streken” sammen med to store hvaler, et glass rom og høy sigarføring. Det var en spesiell følelse å se GPSene nulle seg ut og hoppe fra Nord til Sør.

Vi hadde kun 14 nm igjen da motoren hostet og harket og var nok en gang skåltom for bensin. Vind var fremdeles fremmed for oss, mens strømmen ville føre oss mot klippene på land. Vi tok kontakt med noen andre norske båter som lå i havn for å høre om muligheter for hjelp. Etter noen meldinger frem og tilbake fikk vi en siste melding om at våre kjære venner i den danske båten Margarita hadde hevet sitt anker og satt kursen mot oss. De ville komme ut for å taue oss til land.

Det var da blitt kvelden av den 14. dagen etter at vi forlot Panama City at vi så Margarita komme frem i syne fra horisonten. De kom frem til oss med godt humør og en hjelpende hånd. Vi satte et slepetau fra deres båt til baugen av Valkyrien. Anders, kapteinen på Margarita, ville ta hånd om vår båt så vi ble beordret ombord til Birgit, Margit og Anne Marie. Jentene hadde der disket opp med herlig nybakt krydderkake, ferske boller med ost, nytrukket kaffe og en kald øl. Bedre velkomst kan man ikke drømme om. Vi hadde det som konger på haugen inn de siste milene til land, mens Anders satt ombord i Valkyrien og holdt henne på kurs. Vel i havn var det en fantastisk følelse og kunne høre ankerkjettingen rusle ut og la ankeret sette seg fast i bunn.

Dag 355 - 366 Puerto Baquerizo Moreno, Galapagos
20.april - 1.mai

Bukta vi ankret opp i kalles av de fleste seilere for Wrecks Bay, på grunn av et skipsvrak som har ligget her lenge. Det var her på denne øya at Charles Darwin steg i land i 1835. Her lå vi på svai sammen med mange andre langturseilere og de lokale fiskebåtene. Første morgen fikk vi servert en velsmakende frokost ombord hos det norske paret Tove og Finn i Xanadu. Samme dag fikk vi fylt opp våre reserver av vann og bensin. Innsjekkingen gikk som smurt. Havnekapteiene var smilende og glad, han gav oss 10 dagers opphold på øya.

Byen har rundt 5.000 innbyggere og alle sammen er vennligheten selv. De smiler og hilser til alle de møter. Alle har bestandig tid til å slå av en prat, mens de rusler rundt i sitt eget tempo. Noen ganger ser det ut som om skoene deres vil spasere ifra dem, for så sent går dem her i gatene. Byen har en flott promenade i sentrum med brostein, benker, grønne busker og trær. Her samles mye folk etter at sola har takket for seg på kveldene.

Overalt i byen kan man få seg en matbit på en lokal restaurant. Noen spisesteder er så små at de kun har plass til et bord med to stoler, men maten smaker fortreffelig uansett hvor man slår seg ned. For 3,5 dollar eller 22 norske kroner får man suppe til forrett, fisk med ris og grønnsaker til hovedrett og et glass ferskpresset juice. Småbutikker finner man like tett som spisestedene. Utvalget i butikkene er noe begrenset, men leter man litt finner man alt hva man behøver. Går man helt inn i enden av enkelte butikker befinner man seg plutselig inne i stua eller på kjøkkenet til dem som driver sjappa. På to av mine butikkbesøk havnet eg plutselig foran sofaen der butikkinne- haveren lå og sov, mens fjernsynet surret og gikk.. Det var ingen andre som betjente butikken så eg måtte vekke dem opp for å få betalt varene mine.

En dag var vi på en rundtur i bil med guide på øya. På toppen av et vulkankrater fikk vi en frydfull utsikt over øya og kunne nyte den frodige naturen. Vannet som befinner seg i krateret gir drikkevann til befolkningen. På et skilpaddesenter fikk vi komme på nært hold sammen med svære skilpadder. De største var på 80 cm i lengde og nærmet seg opp mot 80 år gamle. Disse er verdens største landskilpadder. Med sine utrolig sakte bevegelser vandret de rundt og tok sin tid med å få tygget diverse grønne planter. De fascinerte oss veldig, ser i grunn veldig stygge ut, men er likevel flotte dyr.

Bilturen rundt øya gav oss flott utsikt i de fleste retninger på øya. Landskapet varierer veldig etter hvor høyt over havet man befinner seg. En tur helt nede i fjæra gav oss muligheten til å hilse på haviguaner. De finnes kun her ute på Galapagos. En haviguan kan holde pusten i en time og beiter tang og tare ned til 12 meters dyp. Når de er på land ligger de i steinura og hviler seg i sola.

Det som fasinerte oss mest her ute på øya var nok sjøløvene. De er noen utrolig flotte dyr som svømmer elegant som bare det i sjøen og kan gjøre de mest fantastike akrobatiske øvelser. På land beveger de seg noe mer tungvint, men kommer seg frem på de mest ulente steder i strandkanten. Det føltes som om det befinner seg mer sjøløver her ute enn mennesker, man ser dem overalt. De voksne sover som regel på dagen, mens ungene deres leker sammen. Går man i gatene må man til tider skreve over dem der de ligger å strekker seg så lange de er. De største kan bli over 230 cm lange og kan veie 250 kg. De elsker å sove ombord i båter. Titt og ofte hadde vi dem ombord i vår kajakk og ikke sjeldent måtte vi jage dem bort fra å komme inn i seilebåten.

Ofte satt vi på en benk i byen bare for å beskue sjøløvenes hverdag. De lager lyder som oss mennesker, i form av nysing, snorking, hosting, raping og høye brøl. Dagene gikk så alt for fort her ute, man lever i ett med naturen og dette må være det nærmeste vi kommer paradis. Opplevelsene gir oss minner for resten av livet og nå setter vi seil mot neste øy her ute i dette fantastiske øyriket.

Bilder fra strekningen kan du se her.