På vei mot Stillehavet
Sted: Panama City
Dato: 3.april 2007

Dag 298 - 310 Cartagena, Colombia - 364 nm
20. februar - 4.mars

Havstykket langs Colombias kyst er blant de fem mest fryktende i verden. Mye vind med hjelp av krappe bølger kan gjøre havet om til en ”kokende” gryte. Været viste seg fra sin gode side den første dagen vi seilte, men tok seg skikkelig opp ettersom ferden tok til. Bølgene ble veldig krappe og kom inn fra siden. Båten var til tider mer under enn over vann, og en mindre tett skyveluke lot mer enn bare dråper slippe inn. Dette førte til at han som hadde frivakt og lå og sov i krematoriet fikk mye sjøvann over seg. Også gardiner, tepper, puter, skuffer og skap var dynket i saltvann. Mens skuta seilte hurtig av gårde i stabil vind på 17 m/s, holdt mannskapet motet oppe og smilet i behold.

Under hele seilasen holdt vi oss helt opp under land. Landskapet vi passerte sies å være verdens høyeste fjellkjede som man kan se fra havet. Den nordlige delen av Andesfjellene strakte seg fra havet og opp til hele 5 684 meter. For første gang på hele turen fikk vi synet av snø. Det lå som en hvit kappe på fjelltoppene, i sterk kontrast mot 30 varmegrader og steikende sol som fulgte oss på havnivået. Slike opplevelser gjør godt for kropp og sinn.

Under et vaktbytte hadde vi luka ut til cockpiten åpen. Det var herlig og få inn litt frisk luft i den ellers så klamme salongen. Uten noe forvarsel reiste en stor bølge seg opp bak båten og kom dundrende inn på et uanmeldt besøk i salongen med mengder av vått sjøvann i følge. Vidar og eg bare fliret og lo. For ingenting kunne bli særlig våtere enn det var fra før :). Men om sant skal sies så var det en herlig følelse og våkne opp til avtagende vind og steikende sol den siste dagen på vår våte seilas mot Cartagena.

Synet av byen som dukket frem i horisonten var fabelaktig flott, med en blanding av gammel og moderne byggestil. Den gamle byen og bymuren er fra 1600-tallet, og en horde av skyskrapere skapte en stilfull moderne skyline. Colombia sliter enda med mye kriminalitet i kjølvannet av narkotikaproduksjon og smugling, men sikkerheten er satt i høysete i denne sjarmerende millionbyen. Her kan man vandre fritt omkring nærmest hvor som helst både på dag og kveldstid. En vandring rundt i gamlebyen får en til å føle seg mange hundre år tilbake i tid. Husene er godt bevart og de mange kirkene i byen rager høyt tilværs.

Prisene på det man behøver og mer til er utrolig lave. En bedre middag kan man finne til under 4 000 pesos, det vil si 15 kroner og en pils koster ikke mer enn rundt 3 kroner. Det er mye man kan ta seg til i her i byen, noe av utvalget er museer, borger, vandreturer, konserter og tyrefekting. Vi samlet en gjeng som tok turen til en fotballkamp. Et lokalderby i øverste divisjon mellom Real Cartagena og America de Cali. Sammen med 11 000 andre tilskuere hoiet og heiet vi for full hals. Kampen endte tilslutt rettferdig 2-2. Etter å ha annullert et mål til hjemmelaget var ikke dommeren særlig populær og ble eskortert ut av 20 sterkt bevæpnede politivakter.

Dag 311 - 317 San Blas, Panama - 228 nm
5. - 11.mars

Nok et fryktet havstrekk skulle bekjempes for at vi skulle komme oss over til San Blas i Panama. Vinden var snill med oss på seilasen, men bølgene var til tider enorme. Igjen måtte vi hilse på bølger som kom på sin visitt inn i salongen. De største bølgene kom veltende mot oss med utrolige krefter. Nok en gang fikk vi testet at båten tåler en støyt og nærmest koser seg i det røffe miljøet. Vi holdt humøret oppe, men søvnen på denne etappen ble noe forstyrret. Hver gang en bølge kom dundrende inn fra siden og begravde båten i vannmassene ble sjøkøya omgjort til en punktert vannseng. Dette resulterte i at vi lå og sov med regnjakke og bukse på. Lenge leve en utett skyveluke :)!

Gjensynsgleden av å se land var stor. Særlig fordi vi nå skulle på besøk til Kuna-indianerne på San Blas øyene. Vel innenfor korallrev som strekker seg utenfor hele øyriket, seilte vi blant palmeøyer og sandstrender. Ankeret lot vi gli ut i det lunkne sjøvannet utenfor en liten øy kalt Miriadiadup. Den norske seilbåten Xanadu lå her fra før og etter hvert kom flere seilervenner sigende inn. På øya bor en indianerfamilie på fem personer. Å være transvestitt er utbredt hos Kuna-folket og dette gjaldt også for to av de fem beboerne på denne lille øya. Det var en spesiell opplevelse på en øy hvor de hadde tilnærmet ingenting og se mannfolk med ørepynt og sminke.

Kuna-familien var ikke sene om å invitere oss inn på øya. Her viste de oss husene sine, hvordan de lever av godene fra naturen og ikke minst deres kjente molaer. En mola er et utrolig håndarbeid som er laget av ulike typer tøy som de broderer mønster og motiver på. Opprinnelig ble de brukt som et forstykke i damenes bluser. I dag er det deres største inntekt som salgsvare til turister. Kvinnene har den høyeste statusen hos Kuna-indianerne, for det er de som syr og skaffer familien inntekt.

Vi følte oss til tider som kjemper når vi holdt oss sammen med de innfødte, for Kuna-folket er et av verdens mest kortvokste folkeslag. Flere ganger inviterte de oss inn til tradisjonell indianermat. De lever primært av fisk, ris, bananer og kokosnøtter. Selv med så få ingredienser smakte rettene de fremstilte fortreffelig. Fisken ble fanget noen timer før vi satt oss til bords. De serverte oss både stekt og røkt fisk. Risen kokte de i kokosmelk. Samtalene vi hadde med dem ble til tider morsomme men inneholdt også pinelige pauser. De prater kuna og spansk, men tegnspråk er ganske så internasjonalt.

En annen kveld inviterte vi indianerfamilien på en typisk skandinavisk grillkveld inne på stranda. Vi var 8 nordmenn, 4 dansker og 5 Kuna-indianere samlet rundt bålet. Vi kunne by på både pølser og fisk, potetsalat og grønnsaker. Pinnebrød ble også stekt over bålets glør. Timene seg inn i mørke natten med et knitrende bål, mens vi sang på kjente viser og holdt rytmene med en tromme som Ingrid fra Menja hadde kjøpt på Kapp Verde.

På formiddagene boltret vi oss i sjøen. Korallene her finnes i alle tenkelige former og farger, og er karibiens flotteste. Vi møtte på mange rokker under vann, de svever glamorøst som vektløse fugler. Både hai og krokodiller befinner seg også i området, men vi hilste ikke på dem denne gangen. Noen seilere har også hatt besøk ombord av slanger under oppholdet på denne øygruppa som ligger rett utenfor den panamanske regnskogen.

Kunaene bruker ikke moderne båter til sitt fiske. De har lange kanoer som er hult ut fra trestammer. De er ikke særlig stabile, men alle i familien er med ut på tur uten problem. Hvis det er vindstille så padler de, eller bruker en liten motor. Har de vind så setter de opp en enkel rigg og heiser seil som ser ut som forvokste utslitte laken. Seilegenskapene er likevel forbausende bra.

Etter noen dager forflytte vi oss til en annen øy. Vi ble godt mottatt før ankeret hadde rukket og sette seg fast i bunnen. Arealet av øya er lite, men befolkningen stor. Her bor det 1000 mennesker tett i tett. Inne blant bambushusene måtte vi til tider gå sidelengs for å komme frem. Skulle vi ta bilder av innbyggerne måtte vi ofte betale 1 dollar per bilde. Andre gjemte seg hvis vi hadde kameraet fremme, de mener at sjela deres forsvinner hvis vi knipser bilder av dem. Et besøk på et lokalt museum lærte oss å kjenne Kuna-indianerne bedre. Folkeslaget er utrolig vennlige og tilsynelatende finnes det lite vold og kriminalitet. Jentene er gifteklare så snart de er kommet i puberteten og da holdes det en fest for alle i byen.

Alle husene har nå fått innlagt vann og strøm, men det er det eneste de har av moderne innretninger. Noen få hus hadde tv, men betalte da ekstra for strømmen. Husene har ikke store lysekroner hengende i taket, men en løs lyspære lett festet til ledningsnettet gjør nytten like godt. Inne i bambushusene hadde de lite som minnet om et moderne møblemang, de sover i hengekøyer og sitter på stoler laget av bambus og palmetrær. Det ser ut til at alle koser seg med tilværelsen og nyter livet på sin lille øy, langt borte fra travle byfasiliteter og blinkende neonlys.

Dag 318 - 326 Colon, Panama - 78 nm
12. - 20.mars

Til en forandring hadde vi en rolig seilas på vår siste etappe av Atlanterhavet, uten de store bølgene. Farten lå likevel på over 5,5 knop i snitt og vi ankom Colon før sola var rukket å komme seg opp fra sin dvale. Vi ankret opp sammen med 40-50 andre seilbåter. De fleste ventet på å komme seg gjennom kanalen og ut i Stillehavet. Vi hadde på forhånd hørt mange delte meninger om hvordan byråkratiet behandler seilere som ønsker seg gjennom kanalen. Vår oppfatning av systemet er god. Vi ble godt mottatt på alle kontorer og hele operasjonen for å melde seg inn til kanalmyndighetene gikk hurtig og smertefritt.

Etter to dager med kontorbesøk og papirutfylling var vi klarert for transitten. Prisen for selve kanalferden er $600, men da må båten holde en fart på 8 knop. Valkyrien klarer kun 6,5 knop for full maskin og dermed måtte vi betale en ekstraavgift. Totalprisen på vår ferd fra Atlanterhavet til Stillehavet ble dermed på hele $1 480. Det stilles også en rekke andre krav for kanalferden, noen av dem er 4 liner på 22 mm à 40 meter lengde på hver, mat, flaskevann og skygge til losen, samt 4 lineholdere i tillegg til kapteinen.

Byen Colon er ikke en særlig hyggelig by. Kriminaliteten sørger for at det er utrygt og bevege seg til fots i byen. Faren for å bli knivstukket, ranet, kidnappet eller skutt er stor. Hvor enn vi skulle måtte vi ta taxi. Taxiene kjørte ofte med låste dører og fulgte oss helt frem til døren til butikkene vi ønsket å besøke. I tillegg er alle butikkene bevoktet med bevæpnede vakter. Vi ble sterkt advart mot å bevege oss ut etter solnedgang. Det var et trist syn å se hvordan befolkningen bor i byen. Husene er fullstendig falleferdige og ser ut som om de ramler fra hverandre hvert øyeblikk. Søppel flyter rundt i gatene og fattige mennesker bor oppe i alt dette. Istedenfor at politiet bekjemper kriminaliteten, jages oss lovlydige bort fra gatene. De kriminelle får nærmest herje fritt omkring. Slike inntrykk går inn på oss og vi tenker da på hvor godt vi har det i vårt moderland.

Vi ventet kun en god uke i Colon før vi fikk transitt gjennom kanalen. I ventetiden hjalp vi de to andre norske båtene Xanadu og Celin gjennom. Jeg var lineholder for Celin og Vidar for Xanadu. Det var artig å se hvordan systemet virker før vi skulle gjennom selv. To dager før vi skulle til pers manglet vi fremdeles en lineholder. Da dukket Martina opp, en tysk jente som var backpacker i Panama. Hun ville mer enn gjerne hjelpe oss som lineholder. Båten ble så klargjort for ferden gjennom Mellom-Amerika. Mange fendere ble festet langs skutesiden, tauene ble brakt ombord og fersk mat ble kjøpt inn. Mye av vår bagasje ble lempet ombord i Celin og Menja for å lette på vekta ombord hos oss. Det kan trenges når 6 personer skal oppholde seg i skuta i 2 dager.

Dag 327 - 328 Panamakanalen - 42 nm
21. - 22.mars

Dagen kom og spenningen var stor. Ombord i skuta var Martina, Tove, Finn og Vidar som lineholdere, og eg som kaptein. Vi ventet på en los som skulle bringe oss inn og opp de tre første slusene. Klokken 17.00 kom losbåten mot oss. Ikke bare en men to loser hoppet ombord i vår lille skute. 7 personer ombord i denne balja er ikke hverdagskost. Losene flira og lo når de var kommet seg til rette i cockpiten. Selvlensingen lå godt under havoverflaten, så båten tok inn vann. Den ene losen satte seg på cockpitkarmen med bena i benken, mens den andre tok av seg skoene og brettet opp buksa.

Mørket falt på mens vi sluset oss opp til Gatun Lake. Vi sluset sammen med den danske båten Margarita. Båtene ble buntet sammen og vi sluset i senter av slusen. Margarita hadde liner til hver side av slusekammeret. Så med totalt 8 lineholdere på disse to skutene, brukte vi bare fire av dem. Hele operasjonen tok oss i underkant av 2 timer. Vel oppe i den store innsjøen, 28 meter over havoverflaten, ble vi loset frem til en stor bøye. Der fortøyde vi for kvelden og losene takket for seg.

Vi kosa oss på kvelden med mat og drikke, mens vi satt under en stjernehimmel som blinket til oss. Finn sov ombord hos Margarita mens vi andre stuet oss ombord i Valkyrien. Eg sov ute i cockpiten til midt på natten. Da ble eg vekket av apekatter som brølte fryktinngytende rop, de varslet at det kom en regnbyge. Også idet solen kom opp over horisonten satte apekattene i gang med sine kraftige brøl, mens fuglene i jungelen kvitret en lystig melodi.

Klokken 07.00 kom vår los ombord for dagen. Hans oppgave ombord var å lede oss over innsjøen, uten at vi kom ut i leden for de store lasteskipene. Han pratet godt engelsk og lærte oss mye om Panama og om innbyggernes liv. Motoren gikk for full kraft og til tider hadde vi seilet oppe. Dette gjorde at vi klarte å holde et snitt på 5,5 knop gjennom hele etappen. Vi nøt naturen og omgivelsene, mens solen steikte fra skyfri himmel. Undervegs inntok vi både frukt, kaker og kaffe.

Losen til Margarita kom for sent, så de lå et stykke bak oss. Dermed måtte vi vente en time på dem ved første sluse. Tiden brukte vi til å innta en velsmakende lunsj. Inne i slusene lå vi fortøyd til Margarita som igjen lå på siden av en turistbåt. Så denne gangen slapp begge båtene liner til land. Vel ute av den tredje og siste slusa fikk vi møte havet som skal være vår venn resten av dette året, Stillehavet. Jubelen var stor og følelsen av å ha kommet seg ut i verdens største hav var fabelaktig. Atlanterhavet ligger nå som et minne i vårt kjølvann og nye utfordringer venter i baugen av vårt lille skip.

Dag 329 - 340 Panama City, Panama
23.mars - 3.april

Vi la oss på en fin ankerplass sammen med mange andre seilbåter rett utenfor Panama City. De fleste her gjør innkjøp av mat og utstyr før ferden ut i det store Stillehavet. Fra ankerplassen har vi panoramautsikt over hovedleden for skipene som passerer inn og ut av Panamakanalen. Dagene her går hurtig unna. Matvarer er handlet inn, vann og bensin brakt ombord, deler på båten er byttet ut og reservedeler er stuet på plass. Et strømaggregat er kommet ombord, så nå er vi vår egen strømprodusent. Det ble feiret med vafler og kaffe ombord hos oss. Ingrid fra Menja stod for vaffelrøre og vaffeljern. Alle våre norske og danske venner ble invitert ombord. Heldigvis kom ikke alle på en gang. Likevel var vi 11 personer ombord på en gang i båten. Vaflene gikk ned på høykant og cockpitene ble nok en gang omgjort til et fotbad.

Panama City er en stor kontrast fra Colon. Byen har ca.1 million innbyggere og er en moderne trygg storby. Enkelte strøk skal man også her holde seg borte fra, men slik er det nærmest i alle større byer. Det meste vi hadde bruk for av butikker fant vi i et stort kjøpesenter. Her tilbrakte vi mange timer. Nå er skuta full lastet og vel så det, klar for seilasen til Galapagos og videre mot Maraquesa.

Bilder fra strekningen kan du se her.