Atlanterhavskryssingen
Sted: Bridgetown, Barbados
Dato: 23.desember 2006

Dag 212 - 238 Las Palmas til Bridgetown - 2926 nm

Kvelden før den store dagen ble brukt til de siste forberedelsene for å gjøre båten helt sjøklar. Da vi våknet om morgenen søndag den 26. november var vi veldig spente på hva dagen ville bringe. Morgentimene brukte vi til å si adjø og å ønske god tur til de andre norske båtene som deltok i ARC-regattaen. Stemningen i havna var til å ta og føle på, blodet i kroppen til de fleste sprudlet og alle var klare for å sette seil ut mot det åpne hav. Vi gikk ut fra kai klokken 11.30. Da var allerede flere båter på veg ut av havna for å gjøre seg klar til den offisielle starten av ARC-2006. Vi var ikke deltagere, men ønsket å se de 250 deltagende båtene kjempe seg over startstreken for å sette kursen sørvestover. Vi surret motoren fast ombord i cockpiten vår og loffet rundt utenfor startområdet for å vente på startskuddet som gikk 13.00 for turklassen. Det var en enorm opplevelse å se så mange båter på en gang som satte seil og ”fløy” av gårde som flotte sjøfugl med et stort mål i øyet; å komme seg over til Karibien.

Kursen ble satt og vindroret, heretter kalt Njord, holdt båten på stø kurs. Mannskapet startet så skiftordningen, med 4 timers skift hele døgnet gjennom. Mens den ene hadde den sløve jobben som rorvakt lå den andre og sov og koste seg i drømmeland. Den som hadde rorvakt brukte tiden til å lytte på musikk, lese bøker, se på havet, stjernene og skuefulle solnedganger. Njord styrte båten på kurs døgnet rundt, rorvakten sørget kun for at kursen var riktig og at seilene stod slik de skulle. Maten lagde vi som regel til hver for oss da vi hadde rorvakt.

Dagens store høydepunkt var happy-hour klokken 12.00 UTC. Da lyttet vi på kortbølgeradioen hvor ARC-båtene meldte inn sin posisjon. Der fikk vi også værmeldinger og hendelser fra seilbåtene. Det var alltid morsomt å se hvor langt unna vi var de nærmeste båtene, men som forventet så ble vi akterutseilt litt dag for dag.

Vinden kom som regel fra øst, nordøst eller sørøst og lå på mellom 5-15 m/s. Vi kunne tenkt oss en mer stabil vind fra en bestemt retning og i en god styrke, men man må ta imot det man får. Bølgene var aldri særlig høye, man hadde en utrolig vannmasse og styrke i seg. Dette gav oss mye herlige surfer. Toppfarten ble målt til 16,4 knop og det var helt rått og er skikkelig artig i en så liten båt. Dønningene var noe større, men langstrakte. De kom ifra alle kanter, noe som resulterte i en del rotete sjø.

Etter 12 dager på havet hadde vi seilt over halvvegs av den store ferden og snittfarten lå på rundt 4,9 knop. Da månemannen kom opp den 13. natta skjedde det saker og ting. Vinden ble ustabil og til tider fraværende. Vi lå et døgn uten vind og vi kunne speile oss i det blanke havet. Strømmen brakte oss 11 nm mot nordvest på tiden uten vind. Vi fikk noe vind etter hvert, men ikke den stabile passaten som vi forventet. Vi var likevel glade så lenge skuta gled seg sakte gjennom vannskorpa og at distansen mot land stadig ble mindre. Det nytter ikke å plage seg over at det går for sakte, for vi har liten innvirkning på naturkreftene.

Det var noe nytt som hendte hver eneste dag. En tidlig solfylt morgen så eg ryggen på en svær hval som strøk sakte forbi vår båt. Det er et enormt skue å se et pattedyr som er på størrelse med en liten buss. Godt at den ikke ville leke med båten vår. Fiskesnøret hadde vi hengende på slep etter oss med en liten krok i enden. En morgen ropte Vidar på meg da eg lå og sov. En fisk hadde latt seg lure av lokkematen og var da fanget i våre hender. Da vi fikk halt inn snøret så vi til vår store glede at det var en Mahi Mahi, av noen kalt Dorado eller Dolphin Fish. Den sprellet godt for å prøve å gjøre sitt beste for å slippe unna sitt fangenskap, men vi hadde håven klar og fikk den ombord i cockpiten. Denne fisken er utrolig fargerik og er en av havets beste delikatesser på disse trakter. Et lite stykke fisk havnet i panna med smør og litt krydder og det smakte virkelig fortreffende.

Den 30. november var det Vidar sin fødselsdag og han ble 25 år. På min nattevakt, mens han sov, lagde eg i stand litt kos til feiringen. Ballonger ble blåst opp og pyntet cockpiten til i flotte farger. Etter alle kunstens regler gjorde eg et tappert forsøk på å lage sjokolademousse og sitrongèlè. Men i og med at båten vugget som besatt, og ingenting kan stå i ro på byssebenken lenger enn maksimalt 2 sekunder, tok denne strabasen noe lenger tid enn på et kjøkken som ikke krenger fra side til side og hopper fra bølge til bølge. Man må holde alt fast og det gjelder også seg selv, men med all verdens av tid så storkoste eg meg med oppgavene. Vidar likte godt å feire sin bursdag til havs. Vi lagde taco til middag og koste oss godt. Så kom tiden for dessert, men da oppdaget eg en ting eg ikke hadde tenkt på i forbindelse med båtens bevegelser. Det var at det nesten er umulig å få en masse til å størkne under konstant bevegelse. Sitrongèlèen var like flytende som da eg tømte den i flaska, men sjokolademoussen hadde størknet litt til og kunne minnes om et eller annet som lignet på mousse. Det ble mye lått og løye av denne hendelsen :). Eg satte lys på moussen som Vidar blåste ut med all sin kraft. Etter at maten var seget seg godt til rette fant Vidar frem sin flotte flaske champagne. Den ble åpnet på hederlig vis og vi kunne feire bursdagen på hederlig vis.

Det gikk nesten 2 uker uten at vi så noe som helst som kunne ligne på sivilisasjon. Selv ikke et fly på himmelen var å se, men Vidar hadde sin bange anelse om at vi ble skygget av spioner. Siden vi hadde stadig følge av svarte og hvite fugler som virket meget mistenkelige. For hva skal ellers en fugl gjøre milevis ute i havet hvis det ikke skal være til nytte for noe. Titt og ofte hadde vi besøk av flygefisk. De kom som prosjektiler ut av havoverflaten, men hadde nok ikke beregnet at en liten båt fra Norge skulle være tullete nok til å befinne seg ute på det åpne hav. Fiskene prøvde nok som besatt å endre sin kurs, men havnet likevel ombord i cockpiten. De er noen underlige skapninger som stadig er på flukt. Etter hvert så vi også et par lastebåter og noen få seilbåter som passerte oss. Vi fikk da bekrefte at vi ikke var helt fortap ute på det store havet.

Det var lite problemer vi hadde på overfarten. Første dag i rom sjø mistet vi et fall opp i mastetoppen, det var det som var beregnet til gennakeren. Det ble fisket ned igjen en stille dag slik at vi hadde muligheter for å øke seilarealet hvis ønskelig. En dag hadde vi noe vann på dørken som ikke burde være der. Det kom fra et lekk toalett, men vi klarte enkelt å fikse problemet midlertidig. Kjøleboksen hadde enn kort liten pause i sitt nitidige arbeid, men den fikk raskt beskjed om å fortsette å holde leskende drikke kald. En spristake til seilene fikk noen skavanker under en kraftig vindbyge, men var fremdels brukende. Når man er så langt fra land og hjelpemidler må man klare seg med god fantasi og de deler man finner om bord.

Etter hvert som tiden gikk ble vi begge veldig lei av boksmat og pasta. Det er begrenset hvor kulinariske retter man orker å trylle frem i en bysse med begrenset plass og komfort. Men uten mat og drikke, duger helten ikke, så middagen ble inntatt likevel. Noe av maten vi hadde var kjøttkaker, bønner i alle farger og fasonger, pølser og skinke. Disse rettene ble da blandet med litt mais og sjampinjong og ble toppet tilslutt med ketchup og oregano. På morgenkvisten var det langtidsholdbart brød som gikk ned, med Nutella som pålegg.

Vi hadde hørt at det kunne komme kraftige regnskyller ute på havet til tider, men de var sårt savnet i vårt nærvær. Det var noen få byger, men de var veldig korte og heller ikke særlig kraftige. Vi lengtet begge etter et skikkelig regnskyll, slik at vi kunne få vasket av noe av alt det saltet som vi hadde absolutt overalt. Vi badet i sjøvann noen ganger, men av det ser man fort ut som en rosin når man er spekt og tørket i solvarmen. Temperaturen i sjøen lå på rundt 28 grader og lufttemperaturen lå på rundt 30 grader.

Da det var natt til 23. desember kunne vi skimte lys fra land. Endelig var Barbados og Karibien rett foran oss. Etter en så lang tid i havet var det en fantastisk følelse å kunne se at vi hadde kommet oss over det vide hav uten problemer. Det kriblet godt i magen etter hvert som land dukket mer og mer til syne. Det var fremdels mørkt da vi seg inn i havna i Bridgetown, hovedstaden på Barbados. Etter 27 døgn i havet var lyden av ankerkjetting som raste ut og et anker som tok feste i bunn som lystig musikk i våre ører; målet var nådd! Vi kunne puste lettet ut og gratulerer oss selv med en fantastikk tur fullspekket med opplevelser, tross en ensom tilværelse med to mennesker og en båt. Vi er veldig glade for at det utrolig store havet nå ligger bak oss og at nye opplevelser, kulturer og mennesker er det neste som vi skal begi oss ut på. Karibien skal nå utforskes på vegen mot Panama!

Bilder fra strekningen kan du se her.