Valkyrien







.


Den første havseilasen
Sted: Graciosa, Kanariøyene
Dato: 8.oktober 2006

Dag 151 - 163 Gibraltar via Marokko til Kanariøyene - 671 nm

Dagen startet av at en sjelden brukt venn som vekket oss; vekkerklokken. Vi måtte opp klokken 07.00 for å være klar til avgang i rett tid til å få gode strømforhold ut av Gibraltar stredet. Vi fylte opp bensin og satte kursen ut fra havn litt etter 08.00. Begge to var veldig spente på de neste dagene og hva som var i vente ute på det store havet. Det var meldt om flott østlig vind, men den lille vinden som kom var fra vest. Dermed fikk vi den midt imot oss og vi ble nødt til å bruke motor. Selv med motoren på full gass, holdt vi kun seige 1-3 knop de første timene.

Strømmen er sterk her i stredet, men etter hvert fikk vi super gli, med strømmen med oss. Farten gikk opp til over 6,5 knop :). Vi gikk kloss i land på den spanske siden, der var strømmen gunstigst, og da hadde vi god avstand fra den sterkt trafikkerte hovedleden. Da vi var i ferd med å krysse hovedleden og satte kursen vår mer sørover, kom en fryktet fiende. Tykk tåke kom sigende inn, men den varte heldigvis ikke mange minuttene. Vi gikk hele 46 nm før vinden ble gunstig og strømmen gav seg, slik at seilene kunne føre oss frem ute på det åpne hav.

Vi valgte å gå 4 timers vakter hver. I starten ble denne rytmen noe ukomfortabel, men den jobbet seg greit inn i etter hvert. Vi var på forhånd blitt advart mot alle tunfisknettene som ligger ute i sjøen langs kysten av Marokko, så vi ville holde en avstand på 40 til 50 nm fra land. I starten ble avstanden naturlig noe mindre, og holdt oss rundt 25 nm fra land. Da kunne vi se alle lysene fra tunfisknettene rundt oss. Det ble holdt god utkikk og båten ble ført sikk sakk med stø hånd. Tunfisknettene ligger og flyter i overflaten og de er ofte opp til 6 kilometer lange. De fleste er heldigvis merket med lys, men ikke alle.

På min første nattevakt skjedde det som ikke skulle skje. Da kjørte eg rett inn i et tunfisknett, som ikke var merket med lys. Heldigvis var farten vår så god at nettet gikk under båten og vi klarte å komme oss forbi. Siden båten har utenbordsmotor, er det ikke noe som helst som garnet kan vikle seg fast i under båten. Det gikk ikke fullt så bra på neste nettkjenning. Eg så en lysbøye fra et tunfisknett, så eg la kursen godt ut for å holde god avstand. Plutselig hørte eg lyden av nettet som forsvant under baugen og passerte kjølen. Farten var ikke så høy, så nettet kom seg ikke forbi roret. Dermed var vi fanget.

Vi prøvde mange varianter for å komme oss løs fra nettet som da lå mellom kjølen og roret. Vinden var sløv og fylte seilene dårlig, og vi kunne ikke starte motoren fordi da ville propellen ha viklet seg inn i nettet. Vi brukte lyskaster for å se bedre og prøvde å seile oss ut av viklingen. Etter en lang stund fikk vi snudd båten og fylt seilene med en vind fra platt lens. Vidar brukte all sin kraft på å holde nettet nede med en båtshake, slik at det gled under roret. Heldigvis gikk det bra. Neste utfordring ble å finne veien rundt nettet. Vi hadde truffet nettet midt på lengden, og det var langt mellom hver lysbøye. Det tok oss en og en halv time for å komme til den ene enden. Vi søkte med lyskasteren for å holde oss i avstand fra nettet. I enden lå en stor fiskebåt som holdt garnet stramt. Etter hendelsen, ble vi enda mer årevåkne for å holde oss klar av disse flytende fellene.

Vinden var varierende og avtagende. De neste dagene ble lange og preget av lite vind. Til tider lå vi i mange timer med seilene nede og med utsikt utover havet som var speilblankt. Det eneste som holdt skuta i bevegelse var dønningene som gav båten en god slingring. Strømmen brakte oss som regel i feil retning. Det beste vi kunne finne frem, var et stort spann tålmodighet og smøre den godt inn sammen med solkremen. Tiden ble brukt til å lese i bøker, lytte på musikk, sove, prøve fiskelykken og ta et herlig bad i sjøen. Temperaturen i sjøen lå på rundt 25 grader. Noen ganger kom det et lite vindpust som gjorde til at vi kunne seile noen timer før det stilnet igjen. Vi følte vi tok to skritt frem da vi hadde vind og ett tilbake da det stilnet.

Det var mye trafikk av store lasteskip som passerte oss. De vi klarte å tyde navnet på, ropte vi opp på VHF radioen så vi kunne få en værmelding av dem. En kveld rett før solnedgang kom en stor skilpadde svømmende forbi oss, bare en halv meter fra båten.. Den lot til å ikke bry seg særlig om oss. Om nettene hadde vi følge av delfiner som lekte seg rundt båten. De lagde et lysshow av fartsstriper etter seg i morilden.

Det siste døgnet før vi ankom havna i Marokko hadde vi flott seilevind. Vi passerte mange tunfisknett, men på god avstand. Fiskerne skremte oss litt med sine små åpne båter. Den siste natta holdt en båt stø kurs rett imot oss, uansett hvilken vei vi prøvde å styre vår egen båt. Vi begynte å tenke på alle flyktningene som går fra Afrika til Kanariøyene. Da de passerte oss med mindre enn 10 meters avstand, flira de godt og hilste oss velkommen. De syntes tydeligvis det var kjempe morsomt og skremme oss med sine manøvrer. Ombord i den åpne båten satt 5 marokkanske fiskere med skjegg og luer på snei.

Vi ankom byen Essaouira midt på dagen, søndag den 1. oktober etter 5,5 døgn. Det vil si at vi hadde tilbrakt 126 timer til havs og tilbakelagt 425 nm. Vi ble vinket inn i havn av fiskerne og folk på kaien. Havna er en travel fiskerhavn, men med en fin flytebrygge med plass til noen få båtturister. Vi la oss i sammen med tre andre seilere som lå der fra før. To menn hjalp oss med fortøyningene, i håp om å få noe tips for jobben. De var ikke ute etter penger, men røyk og klær. Vi gav de en liter med juice og en slitt caps, og da var de fornøyde.

Før vi hadde fortøyd skikkelig, kom en mann i full uniform og med pistol i beltet ombord. Han skrev ned alle opplysningene om båt, mannskap og utstyr som vi har med. Han pratet kun fransk og arabisk, så det ble noe lått og løye siden vi ikke forstod noe av det han sa. Eg tilbøy han noe og drikke, men siden det var Ramadan er det strengt forbudt å innta drikke og mat mellom soloppgang og solnedgang. Alt ordnet seg til slutt, mannen flira og ønska oss velkommen til Marokko. Det neste vi gjorde var å stemple passene våre på en politistasjon. Der fantes det lite utstyr som tilsa at vi befant oss i år 2006. Det meste foregikk med penn og papir. Han som kunne med datasystemet var ikke på jobb den dagen, så vi måtte tilbake neste dag for å få tildelt et nummer som også ble stemplet inn i passet.

Dagene i Marokko var utrolig spesielle. Her opplevde vi livet tett inn på de som bor her. De lever i en tredje verden med mye fattigdom og trange kår. Siden det var Ramadan fikk vi oppleve deres hverdag under denne spesielle tiden. Gatene var smale, men med butikker overalt. De fleste butikkene solgte alt mulig mellom himmel og jord. Frukt, krydder, bønner, ris, brødvarer tepper og flotte klesdrakter. Matvarene var plassert langt ut i gatene og kjøttvarene hang utenfor butikklokalet. Man kunne kjøpe seg en levende hane som de da hugget hodet av før man tok den med seg hjem for å tilberede et måltid mat av den.

Befolkningen virket utrolig høflige og vi følte oss trygg uansett hvor vi gikk. Det er nok fiske som er den viktigste arbeidsplassen for folket i byen. Havna var travel nesten døgnet rundt. Mange menn var i sving da båtene skulle tømmes for fisk, folk på rekke og rad hev bøtter til hverandre som tømtes i kasser i enden. Det ble ikke brukt noen form for vinsj eller heis, så det kunne ta timevis for å tømme en båt for fisk. De fleste som var med på jobben var menn uten fast arbeid. De var frivillige som fikk sin dose fisk for å hjelpe til med arbeidet. Det var veldig fascinerende å se på manøvreringen av fiskebåtene. Det var enten full gass forover eller full gass bakover. De smalt inn i hverandre både her og der, men det var visstnok helt normalt. De lå sidelengs til kaiene, med 7-8 båter i bredden. Hvis den innerste ville ut, gav han bare gass, dunket i rekken foran seg og bak seg og til slutt lirket han seg ut på for oss en helt uforklarlig måte.

Da vi ønsket å fylle vann på båten måtte vi fylle ut et papir hos havnekontoret. De ville da vite alt om båten og mannskapet. Det kostet ingenting for vannet, men vi skulle egentlig betale havneavgift for båten. Havnekapteinen bare lo av meg da eg skrev ned lengde og vekt på båten. I et forsøk på å stave ut noen ord da han lo, sa han at det var gratis for oss som kom i en så liten båt så langt borte ifra. Noen fordeler skal man ha i en liten båt på tur. Prisene generelt her i landet er rimelig. For en flott treretters middag med drikke betalte vi rundt 150,- NOK. Så vi levde billig de dagene vi var her. Vi prøvde oss på den lokale maten og den falt i smak.

Planen var å være i denne sjarmerende byen et par tre dager, men det blåste mye ute på havet så vi ble liggende i 5 netter. På denne tiden ble vi gode venner med et par fra Australia og et par med to barn fra New Zealand. Begge har seilt siden 2000. På fredag ettermiddag den 6. oktober bestemte vi oss for å kaste loss. Da var det enda mye vind, men den kom fra fin retning og den var i ferd med å løye noe.

De første 13 timene mot Kanariøyene holdt vi 5,6 knop i snitt, båten surfet herlig fra bølge til bølge og vi storkoste oss. På nettene holdt delfinene følge med oss igjen, og månen gav oss flott lys i nattemørket. Vinden la seg enda noe ut på lørdagen, men farten var god. Vi seilte de 246 nm på 50 timer. Det blir en snitt fart på 4,9 knop, noe som er flott for vår lille båt.

Bilder fra strekningen kan du se her.

Tilbake